Konfliktene om områdevern etter naturmangfoldloven var store på slutten av 1900-tallet. Naturvernorganisasjonene og naturvernmyndighetene ville ha vern, mens berørte grunneiere og kommuner kjempet med nebb og klør mot verneforslagene.

De siste 15 årene har konfliktnivået vært betydelig lavere. Dette skyldes at de fylkesvise verneplanene og nasjonalparkplanen var sluttført og at verneplan barskog som ble gjennomført med tvang ble erstattet med frivillig vern av skog.

Arbeidet med en såkalt «supplerende verneplan» kan imidlertid føre til at denne «idyllen» sprekker hvis regjeringen ikke tar aktive grep for å unngå det.

Prosessen startet ved at fylkesmennene sendte inn «kandidater» til det som var forutsatt å være et begrenset supplerende vern for å fange opp naturtyper som myrer, våtmarker, røsslynghei og lignende. Samtidig ble det også meldt inn arealer som fylkesmennene mente var aktuelle for nasjonalparkvern.

Miljødirektoratet har gjort følgende vurdering av innspillene:

• Det anbefales at det startes prosesser med sikte på supplerende vern av 275 områder med et samlet areal på 584.000 dekar.

• Det er identifisert 46 områder med til sammen 4,9 mill. dekar som kan være aktuelle for nasjonalparkvern.

Miljødirektoratet har i sin vurdering lagt stor vekt på at eventuelt vern av områder med skog skal skje som frivillig vern. Dette gjelder også i tilfeller der det kan bli aktuelt med vern av privateid skog som nasjonalparkplan.

Skogarealer inngår derfor ikke i de 275 områdene for supplerende vern. Dette er positivt. Vi forutsetter imidlertid at konsekvensene også ved vern av statlig eid skog vektlegges i verneplanprosessene.

Frivillig vern som arbeidsmåte i skogvernet har vært en suksess. Den har sikret minst like god vernekvalitet som de tidligere prosessene der det høye konfliktnivået ofte førte til at verneforslag ble lagt bort eller arealer ble tatt ut. Samtidig ble konfliktnivået rundt skogvern kraftig redusert. Det kan være grunn til å minne om at på 1990-tallet var konfliktene rundt barskogvern minst like store som konfliktene om rovdyr.

Det er derfor svært uheldig hvis det nå legges opp til å gjennomføre omfattende vern på privat grunn etter de tvangsvernprosessene som ble brukt i forrige århundre. Erfaringene fra frivillig vern har vist at det var selve prosessen som var årsak til det høye konfliktnivået. Grunneierne og kommunene følte seg ganske enkelt overkjørt av naturvernmyndighetene og storsamfunnet.

Når Miljødirektoratet ikke foreslår at frivillig vern skal brukes som arbeidsmåte i det supplerende vernet, skyldes det sannsynligvis at erstatningsreglene i naturmangfoldloven kun gir grunneier rett til erstatning for økonomiske tap som oppstår ved at «igangværende bruk» ikke kan fortsette. For myrer, våtmarker og røsslyngheier hvor det i dag ikke foregår noen økonomisk aktivitet, vil dette i praksis normalt bety at grunneier rent juridisk ikke har noen rett til erstatning.

Hvis myndighetenes utgangspunkt er at det ikke skal betales for vernet, er det selvsagt heller ikke noe grunnlag for frivillige avtaler. Både grunneiere og folk flest er av den oppfatning at et hvert areal har en verdi.

Det at myndighetene ønsker å beskytte arealene mot en eller annen utnyttelse i framtida, bygger opp under dette. Dersom myndighetene ikke legger dette til grunn, og i stedet står hardt på at grunneierne ikke skal få noen erstatning, er det ikke til å unngå at det blir kraftig motstand mot verneforslagene.

Det er grunn til å understreke at erstatningsreglene i naturmangfoldloven ikke er til hinder for å kunne gi erstatning ved vern av myrer og andre arealer uten igangværende bruk. Politisk kan en bestemme seg for å legge til grunn at alle arealer har en verdi, og at det skal kunne gis en erstatning for å kunne oppnå minnelige avtaler. Andre offentlige myndigheter praktiserer dette allerede i dag.

I forarbeidene til naturmangfoldloven har departementet nettopp «sterkt understreket viktigheten av at flest mulig saker søkes løst i minnelighet», og at det derfor bør «være adgang til å fremsette romslige erstatningstilbud hvis man ved det samtidig kan spare tilsvarende eller større beløp i saksbehandlingskostnader». Det vil en oppnå dersom myndighetene er villige til å diskutere erstatning og andre betingelser med grunneierne før vedtak om supplerende vern treffes, etter modell fra ordningen med frivillig vern av skog. Det er det juridisk rom for å gjøre.

Nye store vernekonflikter vil svekke oppslutningen om norsk vernepolitikk. Det er nå opp til klima- og miljøminister Ola Elvestuen og statsminister Erna Solberg å sørge for at grunneierne får erstatning for det arealet som skal vernes, slik at vi unngår en ny vernekonflikt.

Sigrid Hjørnegård, generalsekretær Norges Bondelag
Per Skorge, adm.dir. Norges Skogeierforbund
Arne Rørå, adm.dir. Norskog