Små meningsytringer i form av avisinnlegg, er bare egnet som leggspark, og går ikke i dybden på noe som helst. Men vi småfolk regner ikke med å få større plass til våre meninger. Derfor har jeg nå, i all beskjedenhet, bedt Eikernytt.no om spalteplass til å utdype litt.

Først en liten kommentar til Werps svar i onsdagens DT. Mitt lille leserinnlegg tok tak i ordførerens uttalelse om at han ikke er noen sensor. Jeg nevnte ikke med ett ord at han burde ha en detaljert mening om noe han ikke hadde sett, men skjønner at han finner det enklest og mest behagelig å oppfatte det slik. At lokalpolitikere og ordførere har ideer om hvordan lokalsamfunnet skal formes og utvikles, tar jeg som en selvfølge. Ellers burde de finne seg en annen hobby.

Og med bakgrunn i det, er de selvfølgelig «sensorer», fordi de til en hver tid må vurdere hvilke økonomiske prioriteringer som kan virkeliggjøre deres visjoner om lokalsamfunnet, og hvilke tiltak de verken vil støtte verbalt eller økonomisk. Dette burde vel være et forholdsvis udiskuterbart faktum, skulle en tro.

Så til kulturstedet Vestfossen.
Jeg er ingen motstander av noe av det som skjer på kulturfronten i Vestfossen, men jeg har en del innvendinger mot kommunens manglende holdning til mye av det som skjer utenom laboratorier og lampeutstillinger langs Fiskumelva. Kulturstedet Vestfossens sanne ansikt utad, rommer langt, langt mer og har lange og rike tradisjoner som lever. I tillegg er de en viktig forutsetning for at de nye kulturvariasjonene skal finne en naturlig plass. Dette MÅ ikke bli skjøvet aldeles i bakgrunnen, for da øver en grov voldtekt på stedets kultur og egenart.

Det blir patetisk når rådmannen under avslutningen av Vestfossen 24 timer finner det betimelig å skamrose Viskums bruk av private midler til å bygge opp sin forretningsvirksomhet. Hvem gjør ikke det?

Flere av de dyktige jazzmusikerne som opptrådte på avslutningen, har røtter i Vestfossens tradisjonsrike korpsmiljø, og de fikk sin opplæring der, finansiert gjennom dugnad og kakelotterier.

Vestfossen har glitrende gode, unge musikere som er på norgestoppen innen rytmisk musikk og foretrekkes av utenlandske megastjerner på turne. (To av dem representerte Øvre Eiker så seint som i frokost-TV på TV2 på tirsdag.) Hva gjør kommunen med og for dem? Når ba kultursjefen dem på lunsj for å høre hva de mener? En av dem fikk nettopp henvendelse fra kommunen om å bidra med musikk under et arrangement på Fredfoss. Kommunens rauseste tilbud om honorar for en kveld, var 1.500 kroner, og det for ei gruppe unge musikere som prøver å leve av sin musikk, og har tusenvis av arbeidstimer og øvelse bak seg!

For en stund siden ble det søkt om støtte til korpsvirksomhet. Kommunens rause svar var 2.500 kroner til instrumenter. Det rekker kanskje til nye fliser til saxofonene, og så passer det vel inn i visjonene om hva slags kommune vi vil ha, da? Eller gjør det ikke det?

Det dreier seg om holdninger! Hva kostet «statuene» i stasjonsparken? Jeg har ennå til gode å høre en eneste vestfossing si han har glede av dem. Hva er det som skjer?

Dette er bare noen bitte små eksempler. Er det rart at noen tror kommunen bare bruker penger på kulturtiltak som kommunens ledelse selv kan sole seg i - gjennom VG-oppslag og på andre måter - og skryte av til fremmede? Det er synd at slike oppfatninger sprer seg, men enda verre er det at det finnes gode grunner til denne villfarelsen. Ja, for det må da være en misforståelse? Ingen seriøs ordfører eller rådmann kan ha slike baktanker for det de gjør!

Jeg er livredd for at skyggene fra statuene i stasjonsparken, kunstlaboratoriet og lampeutstillinger langs Fiskumelva skal falle over Vestfossens unike kulturarv og til slutt drepe kulturfellesskapet og den kulturelle dugnadsånden som har vært Vestfossens kjennemerke gjennom generasjoner. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå, og jeg ser at den innplantede kulturen gir en kortsiktig oppmerksomhetsgevinst. Men det er massevis av levende Eiker-kultur som blir skadelidende. Jeg er overbevist om at det kommer til å slå kraftig tilbake på kommende generasjoner når døde hender har mistet nyhetens interesse. Da er kanskje de levende hendene lagt ned.

For meg er en del av den innplantede kulturen å sammenlikne med Kongekrabbene på nordlandskysten, og jeg har nå alltid ment at det er bra med litt motforestillinger, sånn i all beskjedenhet.

Ragnar Otto Eriksen