Forestill deg at lønnen din ikke strekker til for å kjøpe mat til deg og barna dine. Hvis du blir syk, har du ikke penger til verken lege eller medisin. Du har ikke penger til å kjøpe blyanter eller bøker til barna dine. De får ikke gått på skolen. Du bor i et av verdens fattigste land og det er ingen stat som tar seg av deg når du ikke greier deg selv. Hva gjør du da?

Epifani Uwimpaje (32) fra Rwanda var så fattig at hun ble regelrett utstøtt av resten av landsbyen. Hun tjente litt over 50 øre dagen på den harde jobben som hushjelp, og måtte i blant ty til tigging for å få noe å spise til seg og barna. Dette er fattigdom. Å leve uten sikkerhetsnett, uten sosialtjenester eller folketrygd, og uten bank.

Når bistandsdebatten raser er det på tide å stoppe opp og spørre mennesker som Epifani hva de synes om bistand og utvikling. Hun vet hva hun trenger mye bedre enn politikere, akademikere eller bistandsarbeidere. Vi må være ydmyke nok til å innrømme det.

Moira Eknes fra Bergen tok seg tida til å lytte da hun reiste til Niger i Vest-Afrika i 1991 – med midler fra TV-aksjonen i 1989 - for å starte et treplantingsprosjekt for kvinner. Men det viste seg at de nigerske kvinnene ikke var interesserte i treplanting. De hadde behov for banktjenester! Sammen med kvinnene i Niger utviklet Moira sparebasert mikrofinans – spare- og lånegrupper. Siden 1991 har hjelpeorganisasjonen CARE startet slike grupper for hundretusener av kvinner i 19 land i tre verdensdeler.

Løsningen for Epifani i Rwanda har vært en slik spare- og lånegruppe. Siden høsten 2006 har hun vært med i en gruppe som møtes ukentlig og sparer 1,50 kroner hver i en sparekasse. De låner små beløp som de for eksempel investerer i småhandel med frukt eller grønnsaker. Deretter tilbakebetaler de lånene med en rente som de selv har fastsatt, slik at beløpet gruppa har tilgjengelig stadig øker.

På sitt andre møte i gruppa hadde Epifani Uwimpaje allerede en liten forretningsplan klar og fikk låne 12 kroner. For halvparten av pengene kjøpte hun mat til seg og barna. For resten kjøpte hun 34 avokadoer for å videreselge. Hun tjente så mye på salget at hun allerede på det neste møtet kunne tilbakebetale lånet sitt. Etter kort tid hadde hun kjøpt en gris – som flyttet inn sammen med henne og barna i det bitte lille huset deres. Etter en stund fikk grisen fem grisunger. Dem solgte hun. Så bygde hun et eget fjøs, kjøpte en ku og bygde et hus til seg og barna.

CARE ga henne muligheten til å klare seg selv. Den har hun utnyttet til det fulle.

TV-aksjonen 2009 går til CARE og midlene skal gå til å starte opp tusener av nye spare- og lånegrupper. Vi oppfordrer alle som har mulighet til å gjøre en innsats 18. oktober!
Se også vår facebook side «tvaksjonen buskerud» og bli medlem.

Heinz Strathmann
Fylkesaksjonsleder Buskerud