Marte overlevde, trener og skal bli frisk, selv om hun vil få varige men. Jeg for min del får energi av å være i sving. Det har gitt mening å drive valgkamp i år selv om det tok tid før jeg klarte å holde fokus. I starten gikk alt så sakte. Jeg har forstått at det er normalt at kroppen setter seg selv på lavgir etter et traume. Vår beskyttelsesmekanisme. Likevel, for meg har det vært godt å jobbe og treffe andre. Møte gode kollegaer i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Oppleve folkets reaksjoner. Sakte men sikkert komme seg ut av adrenalintåka.

Det er tøft å se barnet sitt pleietrengende. Det gjør meg sint. Hun burde slippe dette. Kunne gå som før, klare seg selv. Slippe å være redd. Treffe venner uten å bli utslitt. Gå på skolen. Planlegge neste helg og russetiden sammen med vennene. Leve ubekymret, slik hun gjorde før. Men ingenting er som før. Det er rart hvor fort det unormale blir normalt. Jeg gleder meg virkelig til hun kan komme hjem igjen. Til første permisjon fra Sunnaas.

Noen ganger har jeg tenkt at jeg ikke har lov til å sørge. Marte lever tross alt. Men det er feil. Jeg sørger også over de som ble drept, samtidig som jeg har innsett at sorgen å oppleve at ens barn blir skutt og alvorlig skadet og gleden over at hun lever må få slippe frem. Terroren var ingen tilfeldig handling, men de skadde overlevde ikke på bekostning av de omkomne. De var tvert imot heldige. Anders Behring Breiviks mål var at de alle skulle drepes.

Jeg er stortingsrepresentant. Det gir meg et ansvar for prioriteringer og for at beredskapen er god. Jeg er også ansvarlig for rammer for straffenivå, noen erstatningsordninger og for lovverk. Det er tradisjon for at stortingsrepresentanter overlater til rettsystemet å dømme i straffesaker, også i denne. Oppslutningen om rettsystemet vårt er markant etter 22. juli. Den brede oppslutningen om at han skal dømmes i en rettssal og ikke piskes på torget er gledelig. Derfor er jeg også glad for at han ikke tok sitt eget liv.

Rollen som stortingsrepresentant og samtidig pårørende reflekterer jeg ofte rundt. Er det vanskelig? Både ja og nei. Det innebærer at det har blitt mer fokus på oss. På vår situasjon. Samtidig er jeg en representant for myndighetene som har ansvaret for samfunnsstrukturene og at beredskapen fungerer når det utenkelige skjer. Jeg mener det er svakheter i koordineringen av den samlede beredskapen i Norge og ser fram til 22. juli kommisjonens rapport for en full gjennomgang og en viktig debatt. Samtidig er ikke svaret generelt større kontroll. Tvert imot. Vi må i større grad klare å forebygge at noe slikt kan skje. Der har vi alle et ansvar.

Den erfaringen jeg har fått, skulle jeg vært foruten. Men det er sant som det sies, det som ikke tar livet av deg, det vokser du på. Jeg har lært mye om meg selv, om helsetjenestens dyktige fagfolk, om dugnadsånden i frivillige organisasjoner, om beredskap, om hvilke relasjoner jeg har og vil ha til andre mennesker, om hva åpenhet og trygghet betyr, om mediene, om hvordan sorg og glede er sammenvevd, om sinne, angst og redsel, om Norge og vår befolkning, om de små gleder og hva som er viktig i livet. Jeg har forandret meg. Forhåpentligvis blitt klokere. Jeg har lovet meg selv å bli enda mer tydelig i verdispørsmål.

Til slutt en bønn. Spar oss for begrepet «Utøya-effekten» både i positiv og negativ omtale av valget. Det finnes nesten ingenting som sårer meg mer enn at kommentatorer, medier og folk fremstiller tapet av 69 drepte på Utøya, åtte drepte i Oslo og 160 fysisk skadde mennesker som positiv for Arbeiderpartiet og for demokratiet generelt. Med det mener jeg ikke at en skal legge lokk på valganalysene etter valget, tvert imot. Vi trenger en debatt blant annet om valgdeltakelse og sympatier/antipatier. Men det bør være mulig for skarpe journalister og andre, å være litt mer følsom i sin omgang med folks sorg. For først av alt er vi mennesker.

Laila Gustavsen
Stortingsrepresentant (AP) og mamma til Marte Ødegården som ble skadd på Utøya.