Her er det fagpersonell med meget høy kompetanse på barn og traumer. Barna og familiene får også noen å snakke med om hva disse traumene betyr og hvilke utfordringer en står overfor etter samtale med politiet og noen ganger en legeundersøkelse. Lokalt barnevern er også med og kan følge opp barn i dere eget hjem og lokalmiljø. Absolutt et skritt i riktig retning!

Regelverket for barn i straffesaker er slik at barn under 16 år skal forklare seg etter reglene for dommeravhør, slik at de slipper å møte og forklare seg i retten. Det er en representant fra domstolen som leder avhøret. Som oftest til stede under forklaringen er også den antatte gjerningsmannens forsvarer, barnets bistandsadvokat, jurist fra påtalemyndighetene og en særlig skikket person til å gjennomføre selve avhøret. 

Denne «særlige skikkede personen» er en med spesialkompetanse i avhør fra politiet. Avhøret gjennomføres ved at forklaringen tas opp på video, og de andre aktørene som nevnt over følger avhøret i sann tid. På denne måten har alle parter mulighet til å stille spørsmål via avhører og kontradiksjonsprinsippet er ivaretatt. Kontradiksjonsprinsippet - det skal ikke avsies dom eller treffes annen avgjørelse av viktighet før alle parter har fått uttalt seg.

I dag finnes det 8 barnehus i Norge. Det fører til en lang reise for barna. Ofte må barnet være med andre enn sine foreldre, da de har en rolle i saken. De må enkelte steder overnatte før og etter avhør. Dette er ofte en påkjenning for barnet, men barnet har ikke noe annet valg.

Dagens dommeravhør er en tidskrevende prosess for hele rettsapparatet. Retten ved dommer, påtalemyndigheten og forsvarer har valgt å ikke bruke ressurser på å reise. De sitter som oftest på en videolink et annet sted i landet når barnet forklarer seg. Bistandsadvokat og verge, er ved Barnehuset sammen med barnet og avhører.

Det gjør at retten deler seg på to steder under barnets forklaring, den forklaringen som ofte er grunnlaget for om det blir en videre behandling av saken, og som kan være et avgjørende bevis under hovedforhandling.

Ved avhør på videolink med en splittet rett, er min erfaring er at den viktige mellommenneskelige kommunikasjonen som er nødvendig for et optimalt utfall, uteblir. Det kan gjøre avhørene bevismessig dårligere. Jeg har opplevd at de som sitter der barnet er, mener at dette er et sterkt bevis og at etterforskning må gjennomføres, mens retten som sitter et annet sted i landet mener at barnet ikke har fortalt noe av interesse, og at det ikke er noen «sak». 

Under gjennomføringen av avhøret kan ikke aktørene snakke sammen, bare se hverandre, og de problemstillinger som blir tatt opp på det ene stedet blir ofte konkludert med uten at alle får delta. Kommunikasjon mellom alle aktørene er viktig i hele rettsprosessen og min mening er at dagens ordning gjør at barnet ikke blir «sett og hørt» optimalt. Dette handler mye om ledelse og organisering av et rettsmøte, men all forskning viser at optimal kommunikasjon skjer best når alle sitter i samme rom.

Denne løsningen velges av ressurshensyn, og da overfor de mest sårbare vitnene - barna. Bare unntaksvis under andre vitneforklaringer i norsk rett blir løsningen med videolink valgt, som hovedregel er da alle rettens aktører samlet på et sted.

Det foreligger et forslag fra en arbeidsgruppe med leder Ole Bredrup Sæverud «avhør av særlige sårbare personer i straffesaker», det innebærer at påtalemyndigheten skal overta ansvaret med avhør av barn. Avhøret blir da å regne som et politiavhør. Fordelen med denne ordningen er at en ikke er avhengig av kapasitet hos domstolen eller at alle aktører er til stede, og det vil føre til en mer effektiv avvikling. 

Dette vil kreve en økt kompetanse hos lokal påtalemyndighet og politiet vil få en økt belastning med skriving av avhørene. Barna må fortsatt reise, men de får forklare seg raskere etter hendelsen. Ulempen er at de mest sannsynlig må reise to ganger i stede for en gang, for at kontradiksjonsprinsippet skal bli ivaretatt. Dette blir også den eneste forklaringen i norsk rett hvor dommeren ikke vil være tilstede under forklaringen. En forklaring som kan være avgjørende for utfallet av en straffesak.

På 90-tallet da jeg begynte med avhør i overgrepssaker mot barn, var det ikke noe godt system som ivaretok barna. Barnets stemme hadde heller ikke noen særlig troverdighet i systemet. Oppfatning i fagmiljøer og i rettsapparatet var at barn ofte forklarte seg usant – barnets forklaring alene var ikke nok. 

Barns pålitelighet er det forsket mye på de siste 10-15 årene, og barn som gis mulighet til å fortelle sin upåvirkede og opplevde historie, lyver ikke. De forteller heller mindre og forsøker å minimalisere de hendelser de har vært utsatt for, dette for å verne de voksne.

Det er alltid en kost - nytte vurdering ved endringer. Er dagens praktisering av avhør av barn og forslaget til endringer til det beste for de mest sårbare personene i straffesakene? Handler det fortsatt om ressurser, hvor barnets fortelling ikke får riktig og høy nok prioritering i rettssystemet? Har vi råd til å ikke gi deres fortelling en optimal behandling?

Torill Sorte
Lensmann i Nedre Eiker