– Krisesentrene har i mange år slitt med manglende retningslinjer for lederstillingene, uklare kommandolinjer og problemer med å oppfylle Arbeidsmiljøloven, sier forsker Solveig Laugerud ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Lovfastsettes
I forbindelse med den nye krisesenterloven, som pålegger alle kommuner å gi innbyggerne et krisesentertilbud, har Laugerud gjennomført en pilotstudie om arbeidsmiljøet på krisesentrene på oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Hovedhensikten med studien har vært å identifisere faktorer som har betydning for trivsel og mistrivsel blant de ansatte ved krisesentrene.

– Vår studie viser at sentrenes arbeidsmiljøutfordringer primært er knyttet til to faktorer. Den ene er sentrenes opprinnelige flate organisasjonsstruktur, der alle medarbeiderne skulle ha lik innflytelse. Mangel på beslutningsmyndighet for daglig ledere, har ført til uklar rolle- og arbeidsfordeling og dårlig personalpolitikk, sier Laugerud.

– Den andre faktoren er knyttet til motstand mot omstilling og organisatoriske endringer. De mange endringene som har vært vedtatt opp gjennom årene i forsøk på å finne en organisasjonsform som fungerer, har ikke blitt skikkelig implementert. Ved mange sentre er det uenighet mellom ledere og medarbeidere om organisering og ideologisk innhold.

Ideologikamp
Krisesenterbevegelsen oppstod på 1970-tallet som en reaksjon på den manglende hjelpen til voldsutsatte kvinner. Den flate organisasjonsstrukturen skulle bidra til likestilling og kvinnefrigjøring. Til hvert senter var det knyttet mange frivillige kvinner, som tok sporadiske vakter. Gjennom årene er flere av disse gått over i faste, lønnede stillinger, og nye personer er ansatt. De mange endringsprosessene, som skulle medføre bedre arbeidsbetingelser ved sentrene, får samtidig skylden for å svekke den ideologiske forankringen.

– For å sikre medarbeidernes trivsel, og kvaliteten i krisesentertilbudet er det viktig at problemene rundt arbeidsmiljøet på krisesentrene tas på alvor. Fokus på rolleavklaring og ansvarsfordeling, samt innføring av HMS-tiltak kan langt på vei løse en del av problemene, sier Laugerud.

Anerkjennelse
Hun sier videre at de spesielle utfordringene rundt den ideologiske forankringen krever gode diskusjoner om ideologi og verdifellesskap, i tillegg til en anerkjennelse av innsatsen de frivillige har lagt ned gjennom mange år.

– Det er viktig at kvinnene som har bygget opp sentrene blir trygge på sin egen fremtid i organisasjonen, slik at de går med på å overlate ansvaret til dem som skal føre driften videre.