Det var legevakt når ulykken var ute, det var veier og stier jeg kunne stabbe rundt på og det var skolen som skulle gi meg verktøyene jeg trengte for å mestre livet. De kommende generasjonene skal få vokse opp i et like trygt, like raust og et like flott Øvre Eiker.

Jeg gikk i sin tid inn i politikken med et brennende ønske om å gjøre en forskjell. Jeg ønsket å være med å sette ut i livet endringer jeg hadde tro på, og endringer som ville gjøre det bedre å bo i Øvre Eiker. Saker som barn og ungdom, psykisk helse, liv i nærbutikken og en buss utenfor døra hver time var viktig for meg. Kvalitetene som gjorde barndommen og oppveksten min trygg ville jeg beholde og styrke, samtidig som vi skaper et Øvre Eiker med muligheter for alle.

Jeg var opptatt av at alle de som hadde behov for omsorg og pleie på slutten av et langt liv skulle få plass på et godt sykehjem og at vi skulle tilby en god legevakt for hele kommunen. Alle barn og unge i bygda vår skulle ha en faglig dyktig og menneskelig god lærer som kunne se hver enkeltes behov, og så skulle barna våre slippe å sitte i en brakke, men i et moderne skolebygg som fremmer læringsglede og gode opplevelser.

Jeg har fått mye kritikk i det siste. Først dreide det seg om hvorfor jeg ville bli en del av det nye Stor-Drammen. Deretter har kritikken kommet i forhold til at jeg ønsker å bygge en mindre skole i Vestfossen, at jeg ønsker å privatisere tjenester som bofellesskap, renhold og IKT. Jeg har også møtt kritikk på forslag om å etablere 10 nye boenheter på Grevlingstien i Vestfossen for mennesker med psykisk utviklingshemming.

Tar grep
Det er fristende å la seg henfalle til en svunnen tid. Til en tid der kommunekassa svulmet og politikernes anseelse var adskillig bedre enn den er i dag. Jeg skal ærlig innrømme at det ikke har vært lett. Én ting er å stå i harde debatter der uenigheten er til å ta og føle på. Det er noe helt annen når mennesker begynner å trekke ens egne personlige egenskaper i tvil og skaper et inntrykk av at jeg ikke bryr meg. For det gjør jeg. Selv om det er fristende å drømme om gammel politikeranseelse og bedre kommuneøkonomi, så gjør jeg ikke det. Fordi vi må ikke sove!

Det brenner et blått lys for Øvre Eiker. Vi beveger oss i de siste minuttene før klokken slår midnatt, og når den gjør det så er det slutt. Den dagen jeg satt i kommunestyret og tok innover meg at jeg, og fem av mine partifeller, sto helt alene i spørsmålet om en storkommune, måtte jeg spørre meg selv: Kan dette gå? Klarer vi å drifte Øvre Eiker videre?

I nesten to år hadde jeg gitt et løfte om å fortsette, noe jeg aktet å holde. Jeg sa «Jeg vil respektere innbyggernes beslutning, og jeg tar ansvaret». I dette ligger det naturligvis å rigge kommunen vår slik at den kan overleve. Det er dette ansvaret jeg siktet til, et ansvar jeg forventer at mine kollegaer tar og som kommer til å innebære tøffe grep. Jeg kan ikke love dere noe, annet enn tøffe tak og vedtak som svir, fram til økonomien igjen er trygg i vår lille kommune.

Jeg skulle virkelig ønske at vi var bedre til å kommunisere ut hvorfor vi gjør det vi gjør. Vi som er politikere har fått en oppgave fra befolkningen; å drive kommunen. Hvis vi ikke tar grep, til dels kraftige grep, vil vi alle snart høre drønnet fra midnattsklokken. Vi vil ende opp med en kvelende gjeld og til slutt må vi gå med lut rygg og lua i handa til Drammen.

Jeg tror ikke det var det innbyggerne ville da de stemte ned Drammen. Jeg kan i hvert fall ikke være med på en slik prosess, hvor låneopptak og økt pengebruk går hånd i hånd og sender oss rett nedover elven mot en enda mer usikker framtid.

Høyre har ikke sittet stille i båten. Dette har vi fortalt innbyggerne. Konsekvensen av alenegang kan og vil bli brutal på enkelte områder, men vi skal og må ta ansvaret. Mange har kanskje sett programmet Luksusfellen. Noen har kanskje tenkt at deltakerne var ansvarsløse, inkompetente og tok tak i problemet alt for sent.

Kommuneøkonomi og privatøkonomi er ikke så forskjellig. Øvre Eiker kommune betaler i dag mye på gjelda vår og snart bruker vi 30 prosent av inntektene våre på gjeld. Penger som ellers kunne gått til å gi mennesker omsorg og pleie på slutten av et langt liv, eller til å sikre at alle barn i bygda vår har moderne skolebygg som fremmer læringsglede og gode opplevelser.

Jeg skulle ønske at alle så dette dilemmaet. At vi så at for hver eneste skoleplass som bygges og belånes så betyr det færre sykehjemsplasser, og for hver sykehjemsplass som opprettes betyr det mindre til skole. Vi har bare en gitt slump penger. Hvis vi fraviker dette vil vi ende opp i luksusfellen vi også.

Jeg håper folk i Øvre Eiker ser seg tilbake om 10 eller 20 år og tenker at de grepene Øvre Eiker gjorde i årene 2017 til 2020 var det som reddet bygda.

Helt til slutt vil jeg si én ting. Hadde vi slått oss sammen med Drammen kunne jeg garantert at alle skolene i Øvre Eiker hadde blitt bygget. Verken renhold, IKT eller bofellesskap hadde blitt konkurranseutsatt. Heller ikke hadde vi blitt nødt til å nedbemanne – alle hadde beholdt sitt arbeid.

Men slik ville ikke innbyggere ha det, og det dramatiske resultatet taler helt for seg selv.

Adrian Wilhelm Kjølø Tollefsen
Gruppeleder
Øvre Eiker Høyre