![]() |
|
|
Hvor skal maten produseres? 01.04.14 Hvor skal vårt stadig økende matbehov produseres? Og hvordan? Dette er kjernespørsmål som opptar stadig flere. Også nåværende regjeringsplattform har målsetting om å øke norsk matproduksjon «av beredskapshensyn».
Landbruksminister Sylvi Listhaug har allerede lansert flere tanker om omlegging av landbrukspolitikken. Siste utspill gjaldt mjølkekvoter, der hovedessensen er at det ikke skal være noe produksjonstak for det enkelte bruk. Samtidig skal mjølkekvoter kunne flyttes rundt i større regioner enn i dag, som er fylkesvise.
Også utenfor landbrukskretser har man oppfattet hva dette vil føre til: Nemlig en konsentrasjon av produksjonen på færre og større bruk, i de strøkene av landet med best produksjonsvilkår. I klartekst vil det for Buskeruds del bety at det meste av mjølkeproduksjonen, spesielt i de øvre bygdene vil forsvinne. Og mer jord vil gå ut av bruk. Samtidig sier Listhaug at vi fortsatt skal ha et jordbruk over hele landet. Vi venter i spenning på hvilke landbrukspolitiske grep hun vil sette i verk for å oppnå det, når resten av signalene går ut på sentralisering. En begrunnelse Listhaug bruker for å la mjølkeprodusenter «vokse til himmels» er å gi de gjenværende bedre økonomi. Selvsagt ei bra målsetting. Men om det vil skje er høyst tvilsomt. En betingelse er blant annet at disse bruka har tilstrekkelig ledig jordbruksareal i nærområdet til å kunne ekspandere. Å reise bygda rundt etter dyrefor er som kjent verken økonomisk eller miljømessig bærekraftig. Og en ekspansjon vil for de flestes vedkommende bety større og flere investeringer og dermed økte kapitalkostnader. Å ha som målsetting «økt matproduksjon av beredskapshensyn» er bra. Men skal dette ha noen mening, må mest mulig av produksjonen være basert på innenlandske ressurser. Da kan man ikke som nå produsere stadig mer mjølk og kjøtt på importert kraftfôr (med palmeolje). Da må alle ressurser tas i bruk, også arealer som ligger brakk og ubrukte utmarksbeiter. Rett skal være rett: Skiftende regjeringer må ta et ansvar for den situasjonen norsk landbruk og norsk matvaresikkerhet befinner seg i dag. Markant var endringen i korn- og kraftfôrpolitikken i 1991 og som har resultert i gradvis lågere kornproduksjon, samtidig med lågere kraftfôrpriser. Det igjen har ført til at det nå blir stadig mindre lønnsomt å produsere mjølk og kjøtt på gras og beite enn på kraftfôr. Og norske arealer blir lagt brakk. Hvis landbruksminister Listhaug, som sine forgjengere, legger ned enda flere gardsbruk og legger enda mer jord brakk er ikke det noe kunststykke. Men dersom hun sørger for en politikk som tar høyde for klimautfordringer, gir bedre lønnsomhet i næringa, gir flere hender i arbeid, stopper forringelsen av matjordas fruktbarhet, fortjener hun et godt ettermæle. Og et godt tips til landbruksministeren er det gamle ordtaket: «En skal ikke legge alle egga i ei kurv». Det vil si at et bruk med allsidig produksjon er mer økonomisk robust enn ensidig volumproduksjon. Norsk Bonde og Småbrukerlag har hele tiden pekt på svakheter ved den gjeldende landbrukspolitikken. Og som sagt, vi venter i spenning. Men så langt har dessverre signalene fra landbruksministeren pekt i gal retning. Torgny Moen leder i Buskerud Bonde og Småbrukerlag « Tilbake |
![]() |
MENINGSMÅLING ![]()
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|