Småbønder produserer over 2/3 av maten til verdens befolkning. Resten kommer fra industriproduksjon. Kun 10 prosent av maten som produseres i verden krysser landegrensene. Likevel er matvarer en del av det internasjonale frihandelsregimet i WTO.

Hver dag dør 20.000-30.000 mennesker av sult og sultrelaterte sykdommer. Av disse er 14.000 barn under 5 år.

80 prosent av de som sulter er selv småbønder, jordløse på landsbygda uten tilgang til matjord eller er urbefolkning, nomader, sankere eller fiskere. Resten av de som sulter er fattige i byene.

Av jordens syv milliarder mennesker, er 1/3 tilknyttet jordbruk, fiske eller annen primærnæring, altså langt flere enn antallet arbeidere i verden som 1. mai er opprettet for.

Tilgang til nok og næringsrik mat er en menneskerett som stater må bruke maksimalt av sine ressurser for å innfri! I dag er jenter og kvinner overrepresentert i sultstatistikken. Det er et globalt problem at én av syv mennesker på jorden ikke har tilgang til nok mat. Derfor må det føres en politikk som legger til rette for at alle har mulighet til å leve et verdig liv.

Matproduksjon er mye mer enn landbruk og fiske. Mat er makt og er sterkt preget av handels- miljø-, helse-, energi-, og kulturpolitikk. Der hvor det er makt og penger å tjene, er det andre interesser som råder enn å fordele maten rettferdig i verden. Derfor blir kampen om matjord og vann så dramatisk at en er villig til å drepe, noe som altså skjedde med de 19 i Brasil 17. april i 1996.

I Norge bruker vi i økende grad soyabasert kraftfôr til matproduksjon, i stedet for å bruke egne ressurser og egne beiteområder. Norge importerer kun GMO-fri soya, i hovedsak fra Brasil. Hver 28. dag kommer en båt til Fredrikstad med soya.

MST og urbefolkningen i Brasil er svært kritiske til det industrielle landbruket som blant annet produserer soya til oss, delvis fordi den stikker kjepper i hjulene for gjennomføringen av nasjonale vedtatte- og livsnødvendige- landbruksreformer, samt anerkjennelse av urfolks territorier.

Fordi det er mer lønnsomt å la kuene stå i haller og fores på kraftfôr i stedet for å la de gå på beite, aksepterer norske politikere denne virksomheten. Økt forbruk av kylling og svin legger også et stort ansvar på norske politikere og forbrukere.

De siste måneders avsløringer av kjøttprodukter med innblanding av hestekjøtt uten at det er tydelig merket, eller svinekjøtt i kebaben, forteller om at matvarekriminalitet finnes overalt.

Det er derfor viktig å få til en endring i både norsk og internasjonal politikk. Vi må ta et oppgjør med industriell matproduksjon, som kun bidrar til en liten del av matproduksjonen, men som er ansvarlig for en stor del av klimautslippene, reduksjon av det biologiske mangfoldet på jorda, overforbruk av vann, gir alvorlige helseproblemer, gambler med framtida ved å bruke GMO og fører til arbeidsløshet, fattigdom og folkevandringer.

Vi må bytte ut begreper som matsikkerhet og sjølforsyningsgrad med begrepet matsuverenitet. Matsuverenitet, som tar utgangspunkt i retten til mat, betyr at folk og suverene stater gjennom demokratiske prosesser sjøl kan bestemme sin egen landbruks- og matpolitikk.

Blant annet sin rett til å beskytte og støtte bærekraftig matproduksjon til nasjonalt forbruk. Samtidig betyr det at ingen land skal kunne ødelegge andre lands nasjonale markeder ved subsidier på eksport. Matsuverenitet betyr også at bønder har rett til jord og vann og til å bruke eget frø.

Forbrukerne må ha rett og mulighet til å kunne kjøpe nok, sunn og lokalprodusert mat. Stortingsmelding nr. 9 «Velkommen til bords» sier også noe om dette, som jeg er veldig glad for: «Arbeide internasjonalt for anerkjennelse av retten til produksjon av mat for egen befolkning».

Torgny Moen
Leder Buskerud Bonde- og Småbrukarlag