Det er få – om noen – i korpsmiljøet i distriktet som ikke hadde et forhold til Ernst Kristensen. Han var i flere tiår en drivene kraft bak flere korps og grupper, men fremfor alt Mjøndalen og Steinberg skolekorps hvor han var dirigent gjennom 30 år.

Fredag tok de alle farvel med mannen som hadde så stor innflytelse og betydning for kulturlivet i Eiker-bygdene sammen med familie og venner. Det skjedde i en musikalsk preget seremoni i Vestfossen kirke.

Sokneprest Audhild Kaarstad sa i sin minnetale at Ernst hadde betydd mye for veldig mange. Allerede som 10-åring fikk han sitt første møte med korpsmiljøet – et miljø som ville prege hele livet hans. Men Ernst var også en gründer som startet opp mekanisk verksted sammen med sønnen Vidar. Det har likevel kommet litt i bakgrunnen for hans store engasjement for sang og musikk gjennom en årrekke.

Vanskelig å si nei
Noen mennesker har vanskelig for å si nei når de blir spurt om en oppgave eller jobb. Andre igjen tar gjerne utfordringer på strak arm, og jo verre oppgaven synes – jo bedre er det. Ernst Kristensen var begge deler. Derfor var han med i det meste som rørte seg innen korps- og musikklivet i Eiker-bygdene.

I sine siste år inntok han igjen en mer aktiv rolle igjen som utøvende musiker. Etter å ha børstet støv av saksofonen, ble det etter hvert så god lyd i instrumentet at det ble en rekke konserter sammen med De navnløse.

Men Ernst var også engasjert i MS Eikern og i Sundhaugens Venner. Det til tross for at dugnad i ordets rette forstand ikke helt var hans «greie». Samboeren Anne var den som måtte steke vafler mens Ernst tok seg av det musikalske.

Korps først – familie i andre rekke
Samboer gjennom en årrekke – Anne Weum – holdt en lengre tale som beskrev Ernst Kristensen på flere måter. Ifølge henne var et samliv med ham det samme som å leve med korpsmiljøet i halve Buskerud. Ved kjøkkenbordet hjemme i Vestfossen var det alltid prat om korps, musikk og familien – ofte i den rekkefølgen. Men selv om familien ikke bestandig kom i første rekke i regnet tidsforbruk, ble han betegnet som en familiens mann som tok seg godt av sine etterkommere.

Mange hilsener
Det var en rekke blomsterhilsener under seremonien fredag og flere kortere minnetaler. En annen ildsjel i Vestfossen, Stein Andersen, takket for samarbeidet gjennom mange år og kunne love at også neste års 24-timer skulle gå i Ernsts ånd.

Trompettalentet Magnus Aannestad Oseth fra Stenseth studerer til daglig i København, men valgte å reise hjem ene og alene for å spille under bisettelsen. Ernst Kristensen har betydd mye for Magnus gjennom mange år, og han kan vel takke sin mentor for at han i dag er en meget lovende musiker med store ambisjoner.

Mona-Lisa Lieng, Rolf Andersen og Vestfossen Mannskor deltok også på det musikalske plan.

Minneordet fra Ragnar Eriksen kan du lese under bildene.



Audhild Kaarstad forrettet under bisettelsen. Hun tegnet et bilde av en familiefar og en ildsjel for musikklivet i store deler av Buskerud.



Det var mange blomsterhilsener og mange taler i bisettelsen i Vestfossen kirke.



Barn og barnebarn av Ernst tok et siste farvel. Det var en tung stund for alle.



Mannskor og representanter for flere korps og orkestre stilte seg opp utenfor kirken for et siste farvel med Ernst Kristensen.


Minneord

Ernst Kristensen

Du har slått av din siste akkord, nå Ernst. Det var en moll-akkord. Ingen av oss klapper til dacapo. Vi veit det ikke nytter. Henda våre ligger hjelpeløse i fanget, mens vi bøyer hodet i sorg og savn, men også i respekt, takknemlighet og ydmykhet over hva du har gjort og betydd for kulturlivet på Eiker.

Du var en drivkraft uten like for musikk- og sangmiljøet i det lokalsamfunnet du var så glad i, og som du ga nesten all din fritid til. Det kan gå hundreår mellom hver gang det fødes en ildsjel som deg.

Det var ikke bare sang- og musikkmiljøet som fikk nyte godt av din omsorg og kapasitet. Du var levende opptatt av alle positive tiltak i lokalsamfunnet og støttet opp på ulike måter.

Et av de siste minnene jeg har om deg, Ernst, er fra Vestfossen kirke. Felleskonserten mellom Salongorkesteret og Hokksund- og Vestfossen Mannskor var avsluttet med et mektig fellesnummer, og applausen ville ingen ende ta. Du visste du var alvorlig og livstruende syk, og du så på meg med tårefylte øyer og sa til meg uten et ord: Tenk at jeg skulle få oppleve dette!

Det sier alle vi som står hjelpeløse igjen etter deg også, Ernst. Tenk at vi skulle få oppleve deg og nyte godt av dine evner, arbeidskapasitet og positive, gode vilje!

TAKK!

Ragnar Otto Eriksen