For fire år siden kunne jeg endelig legge studiehatten på hylla og ta fatt på en ny epoke i livet, ja rettere sagt, arbeidslivet. Nyutdannet, full av forventninger, iver og motivasjon.

Og nå regner du sikkert med at jeg skal begynne å fortelle om da dagen kom, ja du vet - den dagen da den harde virkeligheten slo inn.

Da jeg fikk den «vanskelige» klassen, ble møtt av utbrente og negative kollegaer, en ledelse uten forståelse eller vilje til å hjelpe, vanskeligstilte elever, lite (eller ingen) ressurser, lite samarbeidsvillige foreldre med alt for høye krav og lite forståelse for at jeg bare er én mens jeg kan telle 25 hoder i klasserommet (tre av de med lua tredd langt over øynene for å gjøre seg usynlig). 25 hoder med 25 ulike ryggsekker fylt opp til randen med ulik bagasje - den ene tyngre enn den andre.

Ja du vet - den dagen som det alt for ofte blir skrevet om i media. Alt det negative, aldri det positive.

Dagen da jeg måtte lirke meg ut av et noe tvilsomt vindu i 2. etasje for å hente fotballen som hadde havnet på taket i forrige friminutt. Da jeg måtte si fra meg toalettprivilegier og matpauser fordi jeg heller måtte kopiere tilleggsoppgaver til de sterke elevene, lete på nett etter enklere oppgaver til de som ikke helt fikk til dette med brøk, plastre 2 knær, høre Ida fortelle fra helgen, høre hvordan Stians fotballtrening hadde gått, gi en klem til Marianne som hadde vondt i magen, og rett og slett sette meg ned med Ida for å spørre henne hvorfor hun hadde så triste øyne.

Dagen da jeg oppdaget at jeg ikke bare skulle lage én ukeplan hver uke, men fem! - Fordi vi har tilpasset opplæring i skolen og da trengs det tilpassede ukeplaner også. Da jeg oppdaget at lærere ikke slutter «da klokka klang» - ja du vet den derre sangen - så fort vi sprang... Ikke bare er teksten feil - nei, det er bare feil. Punktum.

For lærere slutter ikke. Vi må nemlig planlegge timer, lete etter tilleggsmateriell, arkivere, rette kartleggingsprøver og legge inn resultatene på nett, lage planer, finne tilpassede oppgaver og hjemmelekser, drøfte problemstillinger sammen med kollegaer, assistentmøter, ringe Idas mamma, oppdatere frontersidene, skrive ukebrev, personalmøter, utviklingssamtaler, surfe på nett etter en fin videosnutt om hjertes oppgaver til tirsdagens naturfagstime, rette kapittelprøver, matte, norsk og engelsklekser.

Det du ikke rakk tar du med deg hjem, og mens du sitter og retter Petters norskoppgave ringer Tirils pappa, og mens du snakker med Tirils pappa surfer du videre på nett - ja du vet, etter den filmsnutten om hjertet, og da du endelig bestemte deg for hvilken filmsnutt du skulle velge, fikk du melding av Christoffers mamma - den du svarer på mens du henger svett over kjøttdeigen som freser i panna.

Dagen du oppdaget at det å legge seg om kvelden ikke gikk uten å ligge timevis å tenke på alle utfordringene, alle ting du burde ha gjort - kunne gjort bedre, tankene om Mariannes vonde mage og hva det kunne komme av, hvilke spørsmål du skal stille i norsktimen i morgen, og ........ «snork».

Ja du vet, den dagen... Den alle snakker om - dagen da du oppdaget at det å være lærer ikke var så lett som du først hadde trodd. Den dagen du slenger deg på sytevogna - dagen du gikk på en smell. Men dagen kom ikke - hvorfor? Fordi jeg ELSKER å være lærer!

Jeg lirker meg gladelig ut tvilsomme vinduer i 2. etasje. Fordi bak vinduet står det øyne som lyser av glede fordi de kan spille fotball i dette friminuttet også.

Jeg dropper gladelig toalettprivilegier. For bak kopimaskinen står det fire øyne; to av dem som lyser av takknemlighet fordi de endelig får en oppgave de kan mestre, og to som lyser av entusiasme og iver istedenfor kjedsomhet.

Jeg lager gladelig fem forskjellige ukeplaner. For bak hver ukeplan er det takknemlige øyne over å bli forstått.

Jeg sitter gjerne både lørdag og søndag og retter lekser. For bak hver lekse er det øyne som har jobbet, strevd og slitt. Øyne jeg vet lyser av forventning om tilbakemelding mandag morgen.

Jeg plastrer gladelig sårede knær. For bak knærne er det to øyne, som ikke lenger er fylt av tårer fordi plasteret hjalp.

Jeg dropper gladelig spisepauser. For bak hver historie er det øyne - øyne som trenger at jeg lytter og forstår. Øyne som noen ganger trenger en god klem.

Jeg svarer gjerne på meldinger og telefonsamtaler midt under middagen. For jeg vet at bak telefonen er det øyne - øyne som trenger å bli hørt.

Jeg er en lærer, og en lærer er ikke bare en som lærer bort. Nei det er så mye, MYE mer enn det.

Jeg er en lærer; en omsorgsperson med et hjerte stort nok til å romme 25 hoder. 25 hoder med ulike ryggsekker - den ene tyngre enn den andre.

Nei, jeg slutter ikke «da klokka klang». For hvis man skal kunne slutte må man jobbe, og jeg jobber ikke. For jeg ER nemlig en lærer - noe jeg våkner og legger meg som.

Ikke tro at vi slutter når elevene drar hjem. Og ikke irriter dere over at vi har lange «ferier». For det er ikke ferie, alle de ukene du misunner. Mange av de er rett og slett avspasering.

For vi slutter nemlig ikke da klokka klang - vi slutter ikke, punktum.

Gi oss heller en klapp på skuldra for at vi alltid er der for barna deres, for at vi er tilgjengelige på telefonen døgnet rundt, for at vi gladelig dropper toalettprivilegier og matpauser, for at vi jobber både kveld og helg for å kunne gi det beste til elevene. For det er det vi vil - gi det beste - til det kjæreste vi har.

Ja du vet - de 25 hodene med 25 ulike ryggsekker - den ene tyngre enn den andre.

Og til dere politikere: Ikke ta fra oss det dere liker å kalle «ferier». For vi vil så gjerne fortsette å kunne være lærere, og en lærer er en som aldri slutter. Ikke tving oss til å stemple oss inn og ut av skolen som det skulle vært en fabrikk vi jobber på.

For vi jobber nemlig ikke med sardiner - vi jobber med mennesker. Og da trenger vi å kunne gi litt ekstra, som å ta telefonsamtaler midt under middagen, rette prøver i helgene og lete etter den beste filmsnutten på kveldstid - ja du vet, den om hjertet.

Jeg ER lærer - og jeg ELSKER hvert eneste sekund!

Anne Line Sandblost
Lærer i Øvre Eiker