Det endte med Aleksander Kristoffersen og bandet hadde hamra fast, rett og slett meisla inn i altersteinene i Vestfossen kirke, at Aleksanders egne låter er helt der oppe. Og at han og bandet tilhører eliten. At han og gjengen har «Kommet hjem». Ferdig snakka!

Aleksander Kristoffersen og «Gutta på skauen» kom; de så, de spilte, de sang, de vant! Om de ikke vant halve kongeriket og prinsessen så i vant de i hvert fall denne anmelderen.

Vi var innom trampeklapp en gang, to ganger ... tre... og hele seansen denne kvelden endte med stående applaus og et helt strålende fornøyd publikum.

Fornøyd var Aleksander og bandet også. Du kunne se det underveis, du hørte det underveis, og de ga klart uttrykk for det etterpå. Dette var stort. Både for de som var på «scenen» og de som satt, ja som på slutten stod oppreist.

Som Aleksander sa underveis i konserten; «det smitter når vi ser at klappes av rein glede».



Hans egne låter stod som påler og bautasteiner sammen med annen «norsktopp» de siste 40 åra. Og det var kanskje det jeg lurte mest på i forkant av konserten. Hvordan ville de stå seg mot låter, norske klassikere, signert Jonas Fjeld, Henning Kvitnes, Trygve Skaug, CC Cowboys og Viktor Wilhelmsen. Servert i en og samme konsert.

Hvordan ville det gå med «Fire på kilo'n» målt mot «Engler i snøen». Hvordan ville «Gutta på skauen» stå seg mot Marius Müller og hans «Engel». Har jo hørt Aleksanders singler en haug ganger det siste halve året... ja, «Gutta på skauen» bare et par døgn da... og visste vel at de var der oppe... men så var det dette med live da... og målt opp mot andre klassikere. En klassiker oppstår jo vanligvis over litt tid. Derfor det kalles for klassiker.

Og allerede her er det jo et misforhold. Her sitter jeg nå å måler Aleksanders tre singler, det siste halve året, opp mot det beste av det beste i norsk musikk de siste 40-år. Det er faktisk det jeg gjør. Og han står seg. Han står med glans. Og låtene står seg. Tekstene står seg.
Og jeg tør påstå uten å blunke at jeg hørt ei låt og en tekst som topper de tre som så langt er ute. Men det får vi ta på nyåret. Aleksander har et ess i ermet. Eller muligens to.

Og det første esset kan du være med på. Det er klart for en ny konsert på samme sted 22. november. Det er bare å stille seg opp i kø og billettene legges vel ut i løpet av uken.

Aleksander har sagt til meg at han gikk å bobla ut fra studioet etter å spilt inn «Gutta på skauen». Jeg gikk å bobla da jeg gikk ut av Vestfossen kirke etter konserten i går. Lurte egentlig litt på hva jeg hadde vært med på.

Nå noen timer senere kan jeg trekke en konklusjon. Jeg var med på noe stort. Jeg så og hørte noe som straks kan legge ut på tur. Jeg så og hørte noe som hører hjemme på store norske scener. Det var så bra.



Aleksander og Elins stemmer matcher. Jeg hørte på vei inn i kirken at noen lurte på akkurat det der. Om de stemmene passa sammen. Det er jo slett ikke dumt; når en sveiver innom «Engler i snøen», «Liv laga», og «Den siste låta», at stemmene passer. Folk lurer på mye rart tenkte jeg når jeg gikk inn... som om den gjengen her hadde stilt opp om det ikke passa sammen.

Bare det å tørre å kline til med disse låtene henta fra den norske klassikerkatalogen sier litt om hvor vi er i det musikalske landskapet. Olav Kristensen og Eivind Kløverød svever over vannene med sitt komparbeid.

Eivind er vel muligens en slik «kapellmester» her, men det er bare en feeling jeg har. Ja, tidvis får de også litt tid for seg sjøl... Eivind og Olav... det fortjener de... og det fortjener publikum. Det er så fint gjort det disse gutta gjør, at det lønner seg å høre ekstra etter.

Det er litt lettere å registrere musiseringen til Halvor på tangentene og Jørgens strålende gitarspill. Og som Eivind og Olav - så stråler de igjennom kvelden og konserten, og leverer varene som om de aldri har gjort noe annet.

Kunne sagt mye om sugende, pumpende orgelspill, eller vakkert, sårt flygelarbeid, men lar det vente til 22. november. Kunne også sagt masse om gitarspillet til Jørgen. Men også det får vente til nærmere jul.

Bare konkluderer med: Den gjengen her - med dette konseptet er klare for store norske scener – Bare Abid «the selfie» får åpna opp litt.

Tor Kenneth Talmo