En stor andel av dem det innebærer er de som sliter med kronisk smerte. Den gruppen ansees som å være så stor som 1/3 del av den norske befolkning. Hvordan kan det ha seg? Har vi nordmenn mer vondt enn for eksempel andre i Europa eller er terskelen lavere for oss å «sutre» litt ekstra fordi vi har de gode velferdsordningene vi har?

Kronisk smerte defineres som smerte som har en varighet på 6 mnd. eller mer. I følge folkehelseinstituttet rammes ca 30 prosent av den voksne befolkning av denne diagnosen.

Det skilles i noen grad mellom ulike former for smerte, men i det store og det hele havner denne gruppen gjerne i en og samme sekk. Være seg en ryggskadd som venter på operasjon eller de som er varig skadet etter en ulykke eller sykdom, som for eksempel kreft og kreftbehandling.

Siden kriteriene og definisjonen på kronisk smerte er så diffuse, er veien mot rett behandling og diagnostisering gjerne vanskelig for leger og pasienter å forholde seg til.

I følge en rapport skrevet av professor Harald Breivik ved avdeling for smertebehandling på Rikshospitalet og seksjonsoverlege Per Egil Haavik ved smerteklinikken på Stavanger Universitetssykehus, måtte 44 prosent av smertelidende vente over et år på diagnose og 65 prosent mente de ikke fikk god nok behandling for smertene.

Er det da rart at vi har så mange langtidssykemeldte og trygdede her til lands da? Hadde vi tatt bort alle de som sto i kø for behandling, hvordan hadde tallene fra Nav da utartet seg?

Det er en endimensjonal og unyansert måte å tolke tallene på dersom man kun går ut i fra tallene til Nav, for man må da også analysere forholdene bak, må man ikke?

Den gode professoren og overlegen omtaler dessuten i samme rapport at vi ligger på smertetoppen i Europa og at kun 8 prosent har vært hos spesialist for håndtering av smertene sine. Dette er urimelig lavt og går sterkt ut over pasientens livskvalitet, samt det samfunnsøkonomiske aspektet av det.

Kravene for trygd her til lands er dessuten svært strenge. Man må gjennom en rekke møter, undersøkelser, skjemaer og generelt bli lagt under lupen for å få en velferdsordning som utgjør 66 prosent av den inntekt man er vant til å ha.

I tillegg tar dette lang tid å få gjennom, så at man velvillig og frivillig vil gå denne runden dersom man ikke egentlig er syk nok, er i seg selv en absurd tanke. Det kan virke som om på grunn av en liten minoritet som benytter seg av systemet, så blir en større gruppe mistenkeliggjort og da gjerne de som kommer med ikke-konkrete diagnoser som igjen kommer av dårlig oppfølging og behandling.

Kronisk smerte er nødt til å bli satt på dagsorden og det må bli en slutt på å la disse pasientene være en kasteball i systemet. Listen for å sende pasienter til spesialister og rette behandlere må legges lavere. Og til slutt må det være et krav om at ventelistene kortes ned. Om det dreier seg om penger eller vilje kan ikke undertegnende svare for, men det kan umulig være så mange grep som skal til for at situasjonen rundt disse momentene kan bedres.

Det dreier seg tross alt om syke mennesker, ikke tall eller statistikker. Det handler om mennesker og liv, respekt og livskvalitet for de det gjelder og ikke minst verdighet.


Marion Håland Kristensen