Hvorfor er ikke dette noe vi kan rette fokus mot hele tiden? Som en del av et forebyggende tiltak!

I mine barndomsår var jeg selv utsatt for mobbing, både fysisk og psykisk. Og, jeg var en mobber en periode også. Det var før jeg begynte å ta andre mobbeoffer i forsvar, fordi jeg ikke visste bedre og trodde hverdagen skulle være slik i forhold til det jeg selv opplevde.

Det er tragisk. Jeg tror det hele begynte i 4-5. klasse og det gikk nesten ikke en dag uten at jeg kom hjem med et nytt blåmerke eller vonde tanker om meg selv på grunn av ting mobberne hadde sagt til meg.

Det var snakk, slag, spark, lugging, ting som ble kastet etter meg. Jeg ble også stukket av gjenstander og tingene mine ble ødelagt, mens lærere sto å så på, fordi de ikke turte å gripe inn. På slutten av barneskolen ble jeg tatt ut av skolen og flyttet over til en annen. De to siste månedene fikk jeg gå på en annen skole, som for meg var mobbefri og hvor klassekameratene sto opp for hverandre.

Jeg husker at jeg ble veldig overrasket da det var en episode hvor ei ble mobba og hele klassen sto opp for henne. Hvor fantastisk gjort av medelevene var ikke det? For meg var dette en ny verden, en trygg og god skolehverdag. Tusen takk for denne opplevelsen.

Ikke lenge etter begynte vi på ungdomsskolen og mine gamle «klassekamerater» var igjen rundt meg. Jeg gruet meg til denne dagen, ville det skli tilbake i gamle spor? Hverdagene gikk greit og det var ikke de store påkjenningene som tidligere, men arrene fra barneskolen hang ved meg.

Jeg husker ikke så mange mobbeepisoder fra ungdomsskolen. Men en episode vil alltid forfølge meg. En dag på vei hjem fra skolen, på sykkelen min. Jeg nådde igjen noen på veien. De sperret veien for meg og dro frem en lommekniv. Jeg snudde og syklet alt jeg kunne tilbake til skolen, uten at noe skjedde. Men, jeg har mange ganger med skrekk og gru tenkt på hva som kunne skjedd den dagen.

I alle disse årene fikk jeg aldri se at mobberne fikk noen konsekvenser for sine handlinger. De fikk leve sin hverdag som til tider besto av å gjøre dagene vonde for andre.

Jeg har lært mye av disse årene og kommet styrket ut av det, men jeg skulle gjerne vært foruten opplevelsene.

Så jeg spør igjen, hvorfor har vi ikke fokus på mobbing i sosiale medier før etter et tragisk utfall? Hvorfor blir ikke mobbeofrene og mobberne plukket opp på et tidligere tidspunkt, slik at de kan få hjelp? Som voksen vet vi at det kan ligge mer bak en hendelse, både for mobbeofrene og mobberne.

Jeg vil derfor oppfordre alle:
Følg med - tørr å si ifra - DU kan gjøre en forskjell!

Andrea Berntsen Eriksen