![]() |
|
|
En vei ut av uføret? 25.05.11 «Nå kan jeg betale regningene mine selv». Jeg glemmer det aldri. Dama med tre barn som endelig hadde kommet i arbeid gjennom kvalifiseringsprogrammet. Etter tre år på sosialhjelp var det å betale regningene selv symbolet på frihet og trygghet.
Forebygging av arbeidsledighet, sykdom og uførhet gjennom arbeidsmarkedspolitikken er en god investering.
Folks drøm om jobb og det mange kaller et A4-liv er motoren bak mitt politiske engasjement. Jeg føler en personlig plikt å legge til rette for at folk har en hverdag der de er inkludert. Arbeiderpartiets mål er at det er bruk for alle i arbeids- og samfunnsliv. Der er vi ikke i dag. Gjennom mine år verken som ansatt i Nav, eller som politiker har jeg aldri møtt en syk person som ikke aller helst vil jobbe. Mange mennesker går rundt i Norge og frykter sosiale sammenkomster. Spørsmålet: «Hva jobber du med?» er noe av det første vi spør om når vi møtes. Jobben skaper identitet. Stigmatiseringen og sorgen mange opplever utenfor arbeidslivet er vond for mange. Folk som har en helt legitim rett til å få den støtten fra vårt velferdssamfunn som en uførepensjon representerer. Det skulle bare mangle. I et samfunn med høyest sysselsetting i verden har vi råd til å trygge folk en inntekt hvis de blir syke. Likevel er ikke målet med uførepensjonen at flest mulig skal benytte seg av den, heller tvert imot. Kan en uførepensjonsreform bidra til at flere kan jobbe? Ja mener jeg. I dag er mulighetene som uførepensjonister har til å kombinere arbeid og trygd alt for stivbeint. Jeg har mange ganger opplevd at folk vil og kan jobbe mer enn en det dagens regelverk tillater, men gjør det ikke. De langsiktige økonomiske konsekvensene og usikkerheten er for stor. Dagens regelverk låser folk inne på trygd, i stedet for å bidra til fleksibilitet. Vi må ha et system som gjør at folk i større grad kan jobbe i friskere perioder og være hjemme i perioder der helsa skranter. Det er også for lite fleksibilitet i arbeidslivet for å legge til rette for uførepensjonister som kan jobbe litt. Mange kan dele en jobb. Arbeidsgivere som i dag opplever knapphet på arbeidskraft burde i større grad tenke rekruttering fra disse gruppene. I dag finnes det unntak for sykepengeplikter, lønnstilskudd og hjelpemidler som kan bidra til at personer med kronisk sykdom lettere kan få jobb. Mange arbeidsgivere vet ikke om dette, eller føler at risikoen er for stor. Det håper jeg vi kan gjøre noe med. Vi lykkes ikke med å få flere med helseproblemer til å stå i jobben hvis ikke arbeidsgiverne legger til rette for det. Laila Gustavsen stortingsrepresentant Arbeiderpartiet « Tilbake |
![]() |
MENINGSMÅLING ![]()
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|