Problemet oppstår når han tydeligvis fortsatt er av den tro at dette er et relevant innlegg i forsommerens debatt om økonomiske prioriteringer på kultursektoren, og mulige konsekvenser av disse prioriteringene. Det er altså ikke snakk om hva som er kunst, eller hvem som har gjort hva i kunstens navn gjennom tidene. Det er snakk om hva eikværinger synes det er betimelig at skattepengene deres brukes til i dag, og hva slags bilde eliten skaper av hverdagen deres.

Det er lett å forstå at de som ikke ønsker en slik debatt, forsøker å drepe den med akademiske, kunsthistoriske betraktninger. For det første får en da et overtak på vanlige folk som ikke skjønner seg på slikt. For det andre er det å diskutere hva som er kunst, en håpløs beskjeftigelse som fører ingensteds hen. I ly av dette, kan en da dyrke sine kunstneriske særinteresser, mens vi som er dumme, betaler og er forskånet fra å ta til motmæle, fordi vi ikke skjønner oss på det.

Når jeg dro i gang prioriteringsdebatten før sommeren, var det fordi jeg visste at mange, og kanskje særlig innfødte vestfossinger, ønsket at noen torde sette et spørsmålstegn ved dette.

Det er ubehagelig å sette seg opp mot den akademiske kunst- og makteliten. Det kan koste, både i form av nedverdigende belæring, trusler og mye mer. Og innfødte vestfossinger er høflige og fredsæle mennesker.

Når jeg valgte å gjøre det, var det fordi jeg ser mye som tyder på at innfødte vestfossinger og andre eikværinger er mer opptatt av hvordan kommunens penger kan komme flest mulig av dem til gode, enn av at mesteparten av kulturmidlene brukes til å glede et par kunstakademiske naboer i Vestfossen og tilreisende representanter for en selvoppnevnt kulturelite.

Dette er et politisk spørsmål, og det er tydelig at det har blitt et tema i valgkampen. Det var faktisk også noe av hensikten. Så får vi håpe folk flest registrerer hvilke kommunestyrekandidater som slutter helhjertet opp om Høyres elitekulturpolitikk, og hvem som ikke gjør det. SV-politiker Mikkelsen ser ut til å gjøre valget enklere, i alle fall for noen av oss.

Ragnar Otto Eriksen