Lundteigen skriver i en kommentar i Bygdeposten at vi i Sør-Øst legger «mindre vekt på geografiske tjenester og mer vekt på funksjonelle tjenester». Det er for så vidt riktig, men det blir galt når han konkluderer med at det på «godt norsk betyr å trekke flere folk inn i staben rundt politimester Christine Fossen og færre politifagfolk ute i møte med befolkningen».

La meg først forklare litt om hva som menes med geografisk og funksjonell organisering. En geografisk organisering innen et politidistrikt betyr enkelt sagt at polititjenesten er begrenset til et geografisk område.

Buskerud blir for eksempel som GDE (geografisk driftsenhet) organisert etter en geografisk modell. Funksjonell organisering innebærer at tjenesten på et definert fagområde ikke er geografisk begrenset, men organisert etter fag. På disse fagområdene vil vi ha et ansvar i hele politidistriktet som derfor ikke er begrenset til for eksempel en kommune eller et fylke.

I Sør-Øst er det besluttet opprettet en felles enhet for etterretning og etterforskning, som kommer i tillegg til de geografiske driftsenhetene. Dette er en funksjonell enhet med ansvar for spesielt høyt prioriterte fagområder og med et ansvar som strekker seg over hele Sør-Øst.

De aktuelle fagområdene som undergis en funksjonell organisering er organisert kriminalitet, miljø- og økonomisk kriminalitet, seksuelle overgrep og vold mot barn.

For å bemanne opp disse etterforskningsmiljøene, og da særlig seksuelle overgrep og barnevold, vil vi måtte hente noe ressurser som ellers ville vært plassert på de geografiske enhetene. Det er et valg distriktet har tatt fordi politimester Fossen og hennes ledergruppe, mener at barn må prioriteres.

Men det betyr altså ikke at ressursene skal sentraliseres. Politidistriktet vil opprette tre avdelinger med ansvar for seksuelle overgrep og vold mot barn og disse blir stedsplassert i Telemark, Vestfold og Buskerud.

Når politidistriktet har valgt å underlegge disse én felles ledelse i Sør-Øst og ikke under tre geografiske ledere (i hvert av de nevnte GDEene) skyldes det to helt sentrale momenter. For det første ønsker vi at alle barn i hele politidistriktet skal ha krav på samme rettssikkerhet og oppmerksomhet fra politiet uberoende av hvor barnet bor. Det sikres ved én felles leder.

For det andre ønsker vi å kunne bruke spesialistmiljøer på tvers og over hele distriktet. Dersom det for eksempel avdekkes en omfattende overgrepssak i en grend i Buskerud og denne avdelingen ikke har tilstrekkelig ressurser, skal ressurstilførselen komme fra tilsvarende spesialistmiljø i Vestfold eller Telemark. Og det sikres best ved å ha én leder for tjenesten i hele Sør-Øst.

Sannheten er altså at Sør-Øst blir tungt funksjonelt organisert, men tjenesten skal være organisert ute. I stedet for (feilaktig) å påstå at politimesteren trekker folk inn i «staben» rundt seg, burde hun gis honnør for å prioritere de svakeste og som sterkest trenger vår fulle oppmerksomhet.

Nye tider krever nye metoder – og nye metoder kan ofte kreve at vi organiseres oss annerledes og nytt. Den registrerte kriminaliteten er sterkt synkende, men på et fagområde stiger dessverre kriminaliteten og det er på seksuelle overgrep. En stor del av denne kriminaliteten er internnettbasert.

Det er sikkert vanskelig å ta innover seg, men i dag kan du sitte på gutterommet og bestille overgrep av et barn et annet sted på kloden. Det er ikke mulig for den tradisjonsrike lensmannsetaten å løse slik kriminalitet.

Derfor må vi til en viss grad også være åpen for å sentralisere enkelte elementer av polititjenesten. Slik kriminalitet krever fagmiljøer av en viss størrelse og utstyr som krever helt spesiell kompetanse.

Lundteigen bør nok derfor ta innover seg at en viss sentralisering trolig er et ufravikelig krav for å løse morgendagens kriminalitet.

?
Politiinspektør
Kjell Johan Abrahamsen
Sør-Øst politidistrikt