Dette har stillet samarbeidet overfor store og uforutsette påkjenninger både for avtalens materielle innhold og institusjonelle struktur. Trass i dette har EØS-avtalen overlevd. Det skyldes ikke minst at Norge, Island og Liechtenstein har vist stor vilje til tilpassning, ikke minst hva angår massiv overtakelse av EUs regelverk for det indre marked.

Det vi har sett i denne perioden med EØS-avtalen er at gjennomføringen av EUs politikk og lovverk har skjedd samtidig med stadig færre muligheter for reell deltakelse og påvirkning av innholdet i EUs politikk og regelverk fra norske politikeres side.

Denne utviklingen har ført til at norske interesser i dag i realiteten knapt registreres i EUs lovgivende fora. Og denne realiteten mener jeg representerer et demokratisk problem eller underskudd om en vil.

EØS-avtalen er elsket av få, fordi den har tjent som et «andrevalg». Altså det nest beste, både fra ja- og nei-siden. Men de fleste partiene, samtlige regjeringer, et flertall av velgerne, og partene i arbeidslivet har levd greit med EØS i 18 år. Selv om Norge er omfattet av over 70 prosent av EUs reguleringer og EU-skepsisen er sterkere enn noen gang, ligger de partiene som vil si opp EØS-avtalen samlet under 10 prosent på gallupene.

Dette underbygger tesen om EØS-avtalen som et slitesterkt «nasjonalt kompromiss» - mellom de som er for og mot EU-medlemskap, og mellom demokratiske prinsipper og realpolitiske nyttehensyn. Og ikke minst mellom partene i arbeidslivet, som har stått sammen om å forsvare EØS-avtalen som ramme for å ivareta norske arbeidslivsinteresser.

EU- og EØS-lovgivningen for arbeidslivet er den samme. Partene deltar i sosial dialog og forhandlinger på EU-nivå gjennom sine respektive arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Og partene er gjennom dette deltakende i utformingen av regelverk som er viktig for arbeidslivet i EU og Norge.

Mens norske folkevalgte derimot har langt dårligere inngrep med EUs arbeidslivspolitikk. Det er jo dette som framstår som et betydelig demokratisk dilemma ved EØS-avtalen sett fra norske politikere sitt ståsted. Men er altså et resultat av et politisk valg man har gjort og som er solid forankret i Stortinget.

Den forankringen som det norske organisasjonsdemokratiet tross alt har gjennom EØS-avtalen med partenes (LO-NHO) deltakelse i den sosiale dimensjonen er langt å foretrekke framfor Sveits sin tilknytning gjennom sine handelsavtaler med EU. De er med basis i handelsavtalene holdt utenfor og partene har ikke tilgang til sosialdialogen som er selve grunnlaget for medvirkning og deltakelse i EUs arbeidslivspolitikk.

Selv om noen innenfor Nei-sida ønsker å si opp EØS-avtalen, og hevder at handelsavtaler lik det Sveits har med EU er et godt alternativ, er det av de grunner jeg har nevnt absolutt ingen farbar vei.

Kjell Bjørndalen