Rekommunalisering av to sykehjem i Bergen, Søreide sykehjem og Odinveien Bosenter, har blitt gjort med stort hell. Selv om flere røster mente det ville gå med økonomisk underskudd, har det vist seg at kommunen drifter det med overskudd. Selv om de ansatte har fått tilbake sine lønns- og pensjonsordninger.

At lønns- og pensjonskostnader er den største utgiften i helse og omsorg, er et faktum og det viser seg at private helseforetak betaler sine ansatte langt lavere enn kommunale, altså under kommunal tariff. At posisjonen i Øvre Eiker heller vil putte penger i pengeskrinet til noen av de store private aktørene innenfor private helsetjenester enn sine egne ansatte, stiller jeg meg undrende til.

Posisjonen har innvilget å bruke 1,5 millioner kroner på en stilling som skal se på konkurranseutsetting. Før jul var det forslag om å konkurranseutsette hjemmetjenesten og nå bofellesskapene innenfor tjenester til funksjonshemmede. Hvorfor man utsetter disse gruppene med de påkjenninger dette medfører, er vel i beste fall uvitenhet.

At helse- og omsorgsseksjonen og skole og oppvekst er de to store postene på det kommunale budsjettet, er det ingen tvil om. At vi er best tjent med å sitte med styringen selv på disse områdene er det etter Øvre Eiker Senterparti og resten av opposisjonen sin mening, ingen tvil om.

At kommunen og de ansatte har fokus på et samspill og bevisstgjøring av den kommunale økonomien, gjør jo at det blant annet til enhver tid blir vurdert behovet for innleie på vakter og vaktlengder. Dette er ikke noe en privat aktør vil ha fokus på for å spare kommunen for utgifter. De vil da heller putte pengene i egen lomme.

At det finnes et forbedringspotensial og at ting kan gjøres annerledes, skal alltid vurderes. Hvis kommunen bruker sine egne ord – sammen med – og lar folkevalgte, ansatte og innbyggere jobbe sammen, tror jeg vi kan komme langt.

Hvorfor ikke gjøre som direktøren ved Ringerike sykehus, Per Bleielia. Snu den berømmelige pyramiden opp ned og la de som kjenner de ulike tjenestene nærmest få mer ansvar og myndighet.

Det er de som har skoene på som kjenner hvor den trykker, er et uttrykk. Man kan da ikke ansette noe midt i en pyramide som skal se på hvor man kan spare. Da skjer det samme som ved enhver omorganisering.

Det blir bestemt å spare inn fra toppen i pyramiden og det blir dyttet nedover hvor ingen vil være den som må stå til ansvar. Det kommer så langt ned i næringskjeden at nederste ledernivå må spare inn, og få de som allerede springer rundt, til å løpe litt raskere og spare inn noen timer hos de som allerede tjener minst.

Det har vel ikke skjedd at noen litt opp i dette hierarkiet har sagt: Min stilling er unødvendig. Man kan ikke sette bukken til å passe havresekken.

Kim Mogen Myhre
Leder Øvre Eiker SP