Han siktet spesielt til SV og FrP, men også til Arbeiderpartiet. «Det er et demokratisk problem hvis pressen kun definerer som «makten», som den som skal overvåkes kritisk, som regjeringsmakten,» skrev Georgsen.

Det er lett for meg å si meg enig, i dobbel forstand. Men jeg mener oppriktig at media bør ta alle opposisjonspartier på lettvintheter og uansvarlig populisme. Dette inkluderer selvsagt mitt eget, dersom vi skulle ty til slikt i en eventuell, framtidig opposisjonsrolle.

Det bør ikke være slik at mediene, gjennom ensidig dekning av regjeringskritikk og unnfallenhet overfor opposisjonen, nærmest gir oss et «system» med regjeringsskifter hvert fjerde år. Dette gjelder i høyeste grad også de viktige regional- og lokalmediene. Altfor sjelden opplever man at stortingsrepresentanter fra opposisjonen, når de går ut lokalt og kritiserer regjeringen for å «svikte» lokale interesser, blir møtt med kritiske spørsmål om troverdigheten til eget parti og regjeringsalternativ i slike saker.

I dagens situasjon burde det være en selvsagt oppgave for media, i tillegg til kritisk å følge regjeringen og stortingsflertallet, å sette søkelyset på konstellasjonen Høyre - FrP. En eventuell flertallsregjering utgått fra disse to partiene etter i 2013, vil nemlig gi oss noe historisk helt nytt.

Siden krigen har Høyre i regjering alltid vært avhengig av sentrum. Det å skulle styres av et Høyre bundet til å samarbeide til høyre for seg selv, blir en helt ny erfaring for det norske folk. Da er det mer påkrevd enn ellers, i et demokratisk perspektiv, at velgerne før valget får avklart hovedtrekkene i politikken en slik regjering vil føre.

Media har et stort ansvar for å bidra til dette, men det har også vi i posisjonspartiene. Og vi er i vår fulle rett. Da Aftenposten 26. november slo opp at Arbeiderpartiet hadde en tolvpunktsliste med hva man må forvente politisk av en Høyre/FrP-regjering, kommenterte FrPs finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein at «jeg synes det er spesielt at AP skal forklare vår politikk. Da må det bli feil». FrPs hårsårhet overfor kritikk er ikke noe nytt. Men det må man tåle i politikken. Og nærmest skulle gjøre det til et prinsipp at andre ikke kan delta i debatten om et partis politikk, grenser til det absurde. Det blir som om tobakksindustrien skulle kreve enerett på å informere om følgene av røyking, fordi det er de som «kan tobakk».

Fram til neste stortingsvalg er det mange politiske områder der følgene av et Høyre-FrP-flertall bør analyseres kritisk. Ett står likevel i en særstilling: Oljepengebruken. I media prøver Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner å berolige sine velgere ved å vise til budsjettforlikene han forhandlet med FrP under Bondevik 2-regjeringen.

Det kan være en relevant parallell, men da rives mye av FrPs velgergrunnlag vekk. Sultefôringen av kommunene og de puslete samferdselsbevilgningene vi opplevde sist Høyre forhandlet budsjetter med FrP, er milevidt unna det FrPs «folk flest» forventer fra partiet.
 
Høyre er avhengig av at velgerne stoler på partiet som økonomisk ansvarlig. FrP er avhengig av at velgerne stoler på at partiet kan levere store utgiftsøkninger til alt som er populært, kombinert med skyhøye kutt i skatter og avgifter. Det er ingen overdrivelse å si at den manglende avklaringen på hvordan disse to partiene samlet vil forholde seg til handlingsregelen, er en forutsetning for deres samlede suksess. Men de to velgergruppene har krav på, før valget, å få vite hvem som blir lurt. Sannheten må fram.

Torgeir Micaelsen,
leder av Stortinget finanskomité (AP)