I 8 måneder har jeg og mine kollegaer i ambulansetjenesten svettet oss igjennom den nye og krevende arbeidshverdagen COVID-19 har gitt oss. Intensivt arbeid i gule klamme frakker, og med dugg på brillene, gjør vi alt for å hjelpe mennesker der det verst tenkelige har skjedd.

Det er knall hard jobb å utføre avansert hjerte og lunge redning i smittevernsutstyr. Men vi gjør det igjen og igjen og igjen - uten å klage. Vi går med munnbind i 12 timer i strekk for de fleste av oss har så lange vakter, noen tilfeller enda lengre.

Det er munnbind ute med pasienter, det er munnbind inne i ambulansen uten pasienter, det er munnbind på vaktrommet hvor det ikke er mulig å opprettholde to meter avstand. Det er ikke lov å lage mat på stasjonen, og kaffekoppen blir i et pappkrus. Og selvfølgelig smittevasker vi biler og utstyr SELV etter hver eneste tur!

Misforstå meg rett, jeg elsker jobben min. Og vi syter ikke. Det har vi ALDRI gjort! Men har du tenkt på hvorfor vi gjør alle disse tiltakene?

Fordi vi prøver å bryte smittekjeden, fordi vi prøver å begrense pandemien, for å beskytte pasienter, og ikke minst oss selv!

Ingen av oss ønsker å ta med smitten hjem, vi også har familiemedlemmer i risikogruppen. Så vær så snill, STOPP! Begynn å bry deg, vask hendene, hold avstand! Om du ikke gjør det for deg selv, så gjør det for de rundt deg da.

Noen må jobbe i det offentlige rom, vi har ikke mulighet for hjemmekontor. Vi kan heller ikke velge hvem vi skal være i kontakt med.

Jeg ber deg så inderlig tenk over dette neste gang du «skal bare». Med stadig nye smitterekorder er det på høy tid å stoppe. Bli hjemme, slutt å ta sjanser! Ta alvoret innover deg. Jeg skulle gjerne hilst på familie jeg sjeldent ser, besøkt min gamle mormor, vært i selskap, med venner og reist på tur. Men på grunn av mitt samfunnsansvar og min samfunnskritiske jobb så er jeg faktisk nødt til å holde meg hjemme.

Vi trenger friske folk som kan hjelpe når noe skjer deg, dine barn, din mor/far, din familie. Tørr jeg å minne deg på hvilke fatale konsekvenser et sprengt helsevesen innebærer?

Ja, for det er nettopp det som blir resultatet om pandemien får blomstre videre. Mindre kapasitet, dårligere bemanning, ambulanser ute av drift, økt responstid, kritiske og vanskelige prioriteringer av pasienter. I verstefall så får ikke alle den hjelpen de behøver. Tørr du å ta den sjansen eller tar du ditt ansvar?

Det er ganske enkelt
Vi satte pris på hyllesten vi fikk 15. mars, men nå hjelper det ikke med applaus og trampeklapp fra balkonger. Vi trenger at du og jeg, og resten av samfunnet står samlet i kampen. At vi har samme mål, holdning og hvor hver enkelt person tar sitt ansvar. For ansvar har vi alle sammen og vi trenger at du blir med på laget.

Norge er et lite land, men med mye folk, og er det noe vi har bevist tidligere så er det å kunne stå sammen i solidaritet og bidra til felleskapet.

Så vær så snill, hjelp oss å bekjempe dette viruset.
STOPP!
Begynn å bry deg!
Ta ansvar!
La oss stå samlet før alt stenges ned igjen!

Lisa Kristine Wergeland Wang
Prehospital avdeling, Oslo Universitetssykehus
Bor i Hokksund