De neste fire månedene skal over 200 ungdommer i videregående skole lese og vurdere til sammen åtte kandidater.

Det er kritikerlagets jury bestående av Susanne Christensen, Ole Jacob Hoel og Emil Otto Syvertsen som har plukket det de mener er årets åtte beste bøker. 7. mars entrer ungdommene scenen på Litteraturhuset og utroper vinneren. Samme dag deles kritikerprisen ut. Hvem vinner hos ungdommen, og hvem vinner hos de etablerte?

- Ungdommens kritikerpris er nå en av Norges viktigste litterære priser, sier Wanda Voldner, daglig leder i foreningen !les. Hun legger til: - Disse nominasjonene løfter fram de beste norske bøkene av året. Nå gleder vi oss til å høre ungdommenes dom.

- Det har vært vanskelig og krevende å finne de åtte beste bøkene, sier Susanne Christensen, leder i nominasjonsjuryen. – Nå er vi spent på hvordan elevene vil diskutere, og hvem de kårer som vinner.

De nominerte er:
Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm)
Wenche-Britt Hagabakken: Hula Lou (Aschehoug)
Vigdis Hjorth: Leve posthornet! (Cappelen Damm)
Mona Høvring: Venterommet i Atlanteren (Oktober)
Trude Marstein: Hjem til meg (Gyldendal)
Per Petterson: Jeg nekter (Oktober)
Lars Ove Seljestad: Isberg (Aschehoug)
Lars Amund Vaage: Syngja (Oktober)

- Vi ber ikke ungdommene lese noe enkelt, eller tilpasset, sier Voldner. - Vi ber dem lese noe så hårreisende som god litteratur, og si hva de mener om det. Det har vi svært gode erfaringer med, og vi vet at bøkene blir grundig lest og vurdert.

I juryen sitter klasser fra Bergen katedralskole, Bryne vgs., Drammen vgs., Hamar katedralskole, Hvam vgs., Mosjøen vgs., Nordkapp maritime fagskole og vgs., Nordahl Grieg vgs., og Nøtterøy vgs. Dette er klasser fra både studieforberedende og yrkesfag.


Ungdommens kritikerpris arrangeres av Foreningen !les. Det er det åttende året at prisen skal deles ut. Sist år vant Gjennom natten av Stig Sæterbakken.

Juryens begrunnelse:

Mona Høvring
Venterommet i Atlanteren
Forlaget Oktober

Mona Høvrings hovedperson, Olivia, virker å være laget av et slags urolig, vulkansk materiale slik som hun formes i en rekke forskjellige arbeids- og kjærlighetssammenhenger. Hun arbeider blant annet på et smelteverk, og tumler ubestemt rundt, inntil livet åpner seg da hun møter jenta Bé og seinere arver et hus på Island.

Olivia står fram med alle sine kinks og forsvarsmekanismer og nettopp derfor virker hun så levende. Venterommet i Atlanteren blir en oppløftende tekst om en dirrende, ungdommelig tilstand hvor nei og ja faller på feil tidspunkter og ofte oppå hverandre. Bé følger Olivia til Island, men heller ikke her er deres liv sammen spesielt stabilt. Bé har unfinished business et annet sted, og Olivia overmannes igjen av avsky: «Jeg senka meg ned i det dampende vannet, lå der og skalv, som nåla i et kompass, feilnavigert på grunn av en kraftig magnet». Høvring har skrevet en vital og lyrisk roman med et motstandskraftig sinn i sentrum.