Grunnloven ble i 1814 regnet for å være en av de mest demokratiske i sitt slag. Men det skulle gå nesten hundre år før kvinnene fikk gjennomslag for sine politiske rettigheter. Et stort paradoks og en viktig historie.

Kampen for kvinnelig stemmerett startet allerede i 1815, men det skjedde lite før på slutten av 1880-tallet når Norsk Kvindesagsforening og Kvindestemmretsforeningen (KSF) ble stiftet. KSF hadde kun ett formål: Å skaffe kvinner stemmerett på lik linje med menn. Gina Krog, Fedrikke Marie Qvam, Anna Rogstad, Anne Holsen og Ragna Nielsen etablerte organisasjonen.

Det første forslaget om kvinners stemmerett ble fremmet i Stortinget i 1886, men ble nedstemt. Det var også en grov forbigåelse av kvinner når Stortinget i 1898 utvidet stemmeretten til å gjelde alle menn over 25 år. Ironisk nok kalte de det samtidig alminnelig stemmerett.

Men så kom 1900-tallet og en ny tid. I 1901 ble det endelig vedtatt at kvinner med formue eller inntekt på minst 400 kroner skulle få kommunal stemmerett. I Lagtinget gikk vedtaket igjennom ved andre gangs behandling, med et knapt flertall på 15 mot 14 stemmer. Stortinget var altså svært delt i dette spørsmålet.

Det definitive gjennombruddet kom når spørsmålet om unionsoppløsningen med Sverige ble lagt ut til folkeavstemning i 1905. Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) ba om at kvinner også måtte få delta. Svaret fra regjeringen var nei, men kvinnestemmerettsaktivistene lot seg ikke stoppe. De organiserte derfor en underskriftskampanje om saken blant kvinner i Norge.

Bare tre dager etter at folkeavstemningen var avholdt, fikk Stortinget en pakke fra Drammens Kvinderaad med over 12.000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Til sammen ga ca. 300.000 kvinner sin støtte til unionsoppløsningen gjennom å skrive under et opprop og sende det til stortingsrepresentantene. Kvinnene hadde markert seg. Flere menn hevdet at kvinnene hadde dokumentert fornuft i og med sin støtte til saken. I 2012 hadde endelig samtlige politiske partier programfestet alminnelig stemmerett for kvinner. Seieren var et faktum!

Siden 1978 har stemmerettsalderen vært 18 år. Vår utfordring nå er lav valgdeltakelse. Kun 6 av 10 i Norge bruker stemmeretten sin. Politikken klarer ikke mobilisere folk i stor nok grad til å bruke stemmeretten.

Jeg har ingen tro på å innføre stemmeplikt i Norge. Men demokratiet vårt er avhengig av at innbyggerne har kompetanse, lyst og evne til å bidra både gjennom etablerte politiske partier, organisasjoner og ved valg.

Et ordtak er at vi ikke vet hva vi har før vi mister det. Kanskje er det også slik med stemmeretten? Vi er for lite bevisst hvor godt det er å leve i et land med frie demokratiske rettigheter. Kvinnenes kamp for 100 år siden bør inspirere oss alle.

Laila Gustavsen
Stortingsrepresentant
Arbeiderpartiet