Enstemmighetsprinsippet i EØS-komiteen innebærer at samtlige EFTA-land må være enige for at nytt EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen, og gjelde mellom EFTA-landene og EU. Hvis ett EFTA-land motsetter seg, får dette virkning også for de øvrige EFTA-landene. EU-regelverket blir da heller ikke implementert for dem.

Denne adgang for hvert enkelt EFTA-land til å motsette seg at nytt regelverk som ligger innenfor EØS-avtalens område blir gjeldende for EFTA-pilaren, betegnes ofte som disse partenes vetorett.

Selv om Norge har en vetorett i EØS-samarbeidet, og det innebærer handlefrihet fra et rettslig synspunkt, er likevel handlingsrommet både for å finne kompromisser med EU i EØS-komiteen og for bruk av denne retten er blitt betydelig redusert siden inngåelsen av EØS-avtalen. Likevel er det tenkelig at Norge i et gitt tilfelle kan benytte seg av vetoretten.

Når Kommisjonen framlegger forslag om nytt regelverk for Rådet og Europa-parlamentet, mottar Norge og de andre EFTA/EØS-landene teksten til de forslagene som er EØS-relevante, og den interne vurderingen av forslagene i EFTA-pilaren kan begynne. Spørsmålet om innlemmelse av EU-regelverk i EØS-avtalen legges fram for EØS-komiteen, som avslutningen på en grundig informasjons- og rådslagningsprosess mellom avtalepartene.

Prosessen tar sikte på at man skal nå fram til enighet. Det skjer jo også nesten alltid. Hvis et land har konstitusjonelle problemer med innholdet, eller kan påberope seg grunnleggende nasjonale interesser, klarte en under forhandlingene om EØS-avtalen å komme fram til kompromisser. Den viljen er fortsatt til stede. Dette er en grunnleggende forutsetning for samarbeidet.

I den prosessen som finner sted i arbeidsgruppene under EUs råd, vil endringer kunne finne sted på grunnlag av innspill fra EUs medlemsland. Norge har ikke noe formelt grunnlag for deltakelse i motsetning til medlemslandene i denne prosessen. Likevel har det vært viktig for oss å delta i flere, og gjennom dette arbeidet kommer vi tidlig inn. I de arbeidsgruppene vi ikke deltar må vi fremme våre interesser på annen måte blant annet gjennom Kommisjonen, parlamentet eller direkte i medlemslandene. Har dette noe med vetoretten å gjøre? Ja, mener jeg.

Faktum er jo at Norge ofte ikke er alene om et standpunkt. Våre spesielle vurderinger er ikke så spesielle som vi tror, men deles ofte av medlemsland i EU. Når kompromisser inngås har altså norske interesser blitt ivaretatt i prosessen, på tvers av nasjonale grenser. Datalagringsdirektivet er en slik sak der EU-landene har diskutert og kompromisset.

Hvis en ikke finner noen løsning i EØS-komiteen, vil saken bli forelagt EØS-rådet, det vil si Kommisjonen og deltakerlandene på ministernivå. Hvis et land etter dette, og til tross for langvarige forsøk på å finne en ordning innenfor rammen av EØS-samarbeidet, bestemmer seg for å bruke vetoretten, blir den berørte delen av EØS-avtalen som det aktuelle nye regelverket hører inn under midlertidig satt ut av kraft mellom, ikke bare Norge og EU, men alle EFTA-land og EU.

Muligheten for bruk av vetoretten i EØS reell, men det må altså være helt spesielle nasjonale hensyn, som kun Norge kan påberope seg, for at vetoretten i EØS-avtalen skal kunne brukes. Implementering av datalagringsdirektivet er ikke en slik sak.

Laila Gustavsen
stortingsrepresentant (AP)
utenriks- og forsvarskomiteen