Skrivekløen økte mer etter å ha lest kronikken i Aftenposten av professorene på NTNU Pål E. Martinussen og Jon Magnussen, professor på Universitet i Oslo Jan Frich og professor på universitetet i København Karsten Vrangbæk: «Hvordan bør sykehusene styres».

Jeg er kommunelege, jeg ser verden ute fra der hvor folk bor, lever, blir syke og får hjelp til det aller meste når de trenger det.

En fastlege jobber først og fremst og aller mest med helseplager og sykdommer som aldri kommer fram til legespesialister og sykehus. Fastlegenes store misjon i samfunnet er å kjenne sine listepasienter godt og kunne møte de helseproblemene de har der hvor de bor sammen med ressursene som finnes hjemme, hos venner, i arbeidsmiljøet og i lokalmiljøet. Noen ganger skal de sikre at pasienten får hjelp av legespesialistene. Veldig ofte skal de skjerme de dyre spesialiserte tjenestene fra alt det vi kan håndtere med egne ressurser eller med hjelp fra helse- og omsorgstjenestene i kommunen.

Fastlegene trenger ikke en statlig eier og sjef. Vi trenger ikke et statlig helsevesen som svulmer opp. Vi trenger kommunale fastleger med kapasitet til å gjøre jobben sin best mulig overfor sine pasienter sammen med helse- og omsorgstjenestene der de bor.

Fastlegene trenger arbeidsvilkår tilpasset dagens pasientpopulasjon, kommunale og statlige systemer og ikke minst byråkratiske krav. Det er den unike og nære personkontakten som er fastlegeordningens store suksessfaktor. Jeg mener fremdeles en av de beste løsningene for fastlegeordningen er flere fastleger med kortere pasientlister. I hvert fall i sentrale strøk. Ute i distriktene med lange avstander og få innbyggere er kommunalt lønnede fastleger beste løsningen.

Fastlegene er, og må være, en viktig ressurs i kommunehelsetjenesten.

Staten har en stor utfordring med styring og organisering av spesialisthelsetjenesten. Først og fremst trenger de et langt mer brukervennlig system hvor pasientene får mer å si i utviklingen av tjenestene. Den store utfordringen er å få til et styringssystem som kan takle balansen mellom lokalsykehus med kompetanse og kapasitet til de mest vanlige sykdommene som trenger sykehusbehandling og høyspesialisert medisin på stor sentrale sykehusene.

Jeg er helt overbevist om at vi bare kan få et bedre helsevesen hvis to grunnleggende prinsipper kommer på plass: At brukerne får bestemme i drift og utvikling av tjenesten kombinert med ansatte som får ansvar for å følge opp brukernes prioriteringer.

I kommunene har vi et politisk system i nærkontakt med tjenestene som ytes. I vanskelige økonomiske tider, som vi opplever i de fleste kommuner, er den store utfordringen å kombinere brukernes behov med et styringssett som kan håndtere spriket mellom behov og disponering av ressursene.

Et statlig eierskap og drift av fastlegeordningen vil aldri kunne fange opp alle vurderinger og prioriteringer av lokale behov som gjøres ute i kommunene. Kommunal regi på kommunehelsetjenesten, inkludert fastlegene, er helt nødvendig for å opprettholde innbyggernes helsetjenester ute i lokalsamfunnet. Det betyr også at «staten» må innse at vi må sikre fastlegene bedre kapasitet og arbeidsforhold som opprettholder den pasienttilfredshet som er der i dag samtidig med å opprettholde og forbedre det nære forholdet mellom de andre kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Nøkkelen til en bedre helsetjeneste er ikke å sentralisere styringen inn til en statlig eier men å bringe den nærmere brukerne av tjenestene.

Fastlegeordningen store utfordring er å opprettholde legens vilje og mulighet til å være nær sine brukere og autonomi i sine medisinske prioriteringer. Samtidig med at deres medisinske vurderinger og behandlinger utvikles i et nært samarbeid med andre kommunale tjenester.

Einar Braaten
Kommuneoverlege i Øvre og Nedre Eiker
Fra kommuneleges blogg