Deres forslag er verken oppmyking eller modernisering, men et gedigent tilbakeskritt. Vi skal langt tilbake i historia for å finne ei regjering som til de grader søker konflikt gjennom åpen konfrontasjon med samtlige norske arbeidstakerorganisasjoner.

H og FrP unnslår seg heller ikke for å bruke utsatte grupper som brekkstang for egen politikk. Regjeringa påstår at mer midlertidighet skal gjøre det enklere, blant annet for mennesker med nedsatt funksjonsevne og unge ufaglærte, å få en fot innenfor arbeidsmarkedet. Men de funksjonshemmedes organisasjoner betakker seg for å bli misbrukt på denne måten.

I Sverige har man dårlige erfaringer med samme politikk. Ny statistikk viser at 39.000 personer har jobbet i midlertidige stillinger i mer enn fem år, mange av dem hos samme arbeidsgiver, tross regler som forbyr dette. Økt midlertidighet gir ikke flere jobber, bare færre faste. Det rammer ungdom, som nektes boliglån. Det spøker for tjenestepensjonen. Gravide kan neppe regne med nytt engasjement. Midlertidig ansatte er mer utsatt for ulykker. Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er mindre utbredt i bedrifter med fast ansatte.

Regjeringa sier faktisk mye av det samme i sin egen melding av 5. desember: «En har ikke kunnet finne en effekt på sysselsettingsnivået generelt ved økt adgang til midlertidig ansettelse eller endret stillingsvern». «Nyere forskning tyder på at det er tiltaksplasser i ordinære virksomheter som er mest effektivt for å få personer med redusert arbeidsevne inn i arbeid.»

Det er ordrett sitert. Det står dessuten at det er langt større overgang fra midlertidig til fast ansettelse i Norge enn i Sverige. Så hvorfor ta etter en politikk som ikke virker?

Arbeiderpartiet sier nei til en generell adgang til midlertidige ansettelser. Vi vil fortsatt ha et ryddig arbeidsliv der folk flest har faste stillinger.

Stortingsrepresentant
Lise Christoffersen (AP)