På den ene siden er kirken som statsinstitusjon avviklet, og på den andre siden er det nå grunnlovsfestet at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv».

21. mai 2012 var merkedagen. Da vedtok nemlig Stortinget at kirken skal få en friere stilling som trossamfunn. Grunnloven ble endret, den gamle statskirken forsvant og kirken skal styre i eget hus.

Kirken skal ikke lenger lete etter svar hos departementet, statsråden eller Stortinget i spørsmål som dreier seg om utviklingen av trossamfunnet og de indre anliggender. Politikerne kan ikke lenger springe til statsråden og beklage seg når de ikke er fornøyd med kirkens avgjørelser, men må bruke de kirkelige instanser til å ta opp slike spørsmål. Privilegier skaper ikke kirken. Teologien er nå helt og holdent kirkens.

Endringene er i tråd med det kirken selv ønsket, selv om vi også møtte kirkesamfunn som ikke ønsket endringer.

En viktig endring er at ansettelse av proster legges til bispedømmerådene, og ansettelse av biskoper legges til Kirkerådet. En konsekvens av at kirken som trossamfunn overtar ansvaret for å ansette sine ledere selv, er at de får et helhetlig ansvar i lærespørsmål.

Staten får et endret forhold til kirken. Det er riktig, og det er viktig. Endringene styrker kirken som trossamfunn, det styrker trossamfunnene i Norge, og det skaper et ryddig forhold til staten.

Det er viktig å ta på alvor den enkeltes selvstendige rett til tro og livssyn. Derfor må vi legge til rette for at tros- og livssynssamfunn kan drive sin virksomhet uten at staten skal blande seg inn.

Kirken skal være aktiv og toneangivende i spørsmål som gjelder samfunnsutviklingen. Kristne standpunkter kan gi verdifulle bidrag til gode løsninger. Det er vel knapt noen institusjoner som har så mye kunnskap, erfaring og autoritet som kirken når det gjelder veiledning om kompliserte etiske og moralske spørsmål.

Dagens globaliserte verden tilsier nye rammer for religionenes plass i samfunnet. Åndeligheten har for liten plass i dagens samfunn hvor suksess i stor grad måles i velstand og karriere. Vi gir toleransen for andre religioner dårlige vilkår dersom vi ikke har kjennskap til vår egen religiøse bakgrunn.

Dette forutsetter imidlertid en kirke som har en tydelig stemme og en solid posisjon. Derfor var det riktig å avvikle statskirken, for å gi kirken større frihet og selvstendighet.

Kulturimpulser, informasjon, arbeidskraft og kapital kan i større grad enn noensinne flyte fritt over landegrensene. Dette er bra. Samtidig øker behovet for solide ankerfester for å motvirke rotløshet og verdimessig relativisme i denne malstrømmen av nye inntrykk. Med sitt budskap, lange historie og dype røtter er kirken et slikt ankerfeste for mange.

Men kirken skal også være veiviser. Da må ikke politiske tyngdelover, prioriteringer og budsjetter dempe kirkens kraft til å tale skriftens sak. Særlig ikke om det går på tvers av populærpolitiske strømninger. Kirken skal ha kraft til også å være en motkraft når det er nødvendig. Skillet fra staten vil gi kirken friheten til å ha en slik selvstendig stemme.

Sekulariseringen av det norske samfunnet har kommet langt. Den har uten tvil bidratt til mye positivt, blant annet ved at religiøse dogmer ikke skal styre politikken. Siden renessansen har skillet mellom religion og politikk vært et vedvarende tema. Allerede i 1648 formaliserte fredsavtalene i Westfalen at religion ikke lenger hadde noen plass i internasjonal politikk.

Sekularisering i betydningen verdsliggjøring og ikke-religiøs virkelighetsoppfatning skaper imidlertid nye problemer. Rotløshet og verdimessig relativisme er allerede nevnt.

Derfor håper jeg at kirken nå får større plass i samfunnsutviklingen.

GOD PÅSKE!

Anders B. Werp
stortingsrepresentant Buskerud Høyre