Utstillingens tittel, (E) = Motion, bygger på sammensetningen av ordene følelse og bevegelse. Arbeidene som vises i utstillingen kan sies å ha problematisering av øyeblikket, av ulike følelsesmessige tilstander eller iscenesatte situasjoner som et felles utgangspunkt. I utstillingen vil betrakterne møte verker som på ulike måter har fanget inn et øyeblikk, en situasjon eller en følelse, enten i ubrutt/konstant bevegelse, eller der bevegelsene er frosset fast og tiden står stille, om enn bare for et kort øyeblikk.

Fotografiene i Svetlana Negashovas billedserie About an End illustrerer dette. De viser oss sekundene før noe er i ferd med å skje – vi ser den uunngåelige slutten – men det er for sent å gjøre noe med det. Det vi står igjen med er selve øyeblikket, foreviget i fotografiene; som papirflyet som stille daler mot gulvet og ned for landing, eller som fyrstikkens flamme i fritt fall mot papiret.

Det flyktige øyeblikket spiller også en sentral rolle i Ayatgali Tuleubeks fotografier. Bildene viser mennesker som ser ut til å ha stoppet opp på sin ferd gjennom en nattemørk by. Omgitt av mørke ser de ut til å stå oppstilt på en sparsomt belyst teaterscene, som igjen gir fotografiene et kunstig og iscenesatt preg. Men i virkeligheten er bildene langt fra konstruerte; de er tilfeldige fotografier av tilfeldige mennesker, fanget av kameralinsen i sine daglige gjøremål.

I Ann Iren Buans animasjon Everything will be allright ser vi en liten mann som hopper og hopper og hopper. Animasjonen spilles av på innsiden av en liten kasse av trefinér, og først når vi kikker ned i engangsplastkoppen som står øyensynlig tilfeldig plassert på toppen av kassa, får vi øye på ham – fanget inne i koppen, uten mulighet til å slippe ut. Filmen utforsker følelsen av å befinne seg i en situasjon man aldri kommer seg ut av, en følelse som forsterkes ytterlige av kassens begrensninger og plastkoppens funksjon som kikkhull.

Killer Office, et samarbeidsprosjekt mellom Anja Carr og Marte Hodne Haugen, og vekker noen av de samme følelsene som Buans verk. Betrakterne konfronteres av en kvinneskikkelse som ser ut til å ha sovnet over skrivebordet. Skulpturen er et portrett av en kunstner, og ser så livaktig ut at hun til forveksling kan se ut som et levende menneske. Men hun sitter der, urørlig, uten tegn til liv eller bevegelse. I motsetning til den lille hoppene mann som aldri gir opp, ser hun ut til å ha gitt tapt for omgivelsene og hverdagens monotoni.

Marte Hodne Haugens musikal The End, viser tre parallelle historier som omhandler døden, havet og kjærligheten. Musikalen er delt i tre deler bestående av korte loops, der ingen av delene følger en tradisjonell narrativ og grensene for hva som er fortellingens begynnelse og slutt hviskes ut.

Utstillingen åpner opp for å reflektere over de fastlåste situasjonene vi aldri kommer oss ut av, og over livets flyktige øyeblikk – og for betrakterne å reflektere over om de ønsker å være tilskuere eller deltagere i sitt eget liv.