Det er her du har din mamma og søsken, svarer jeg mens jeg kjenner det knyter seg i magen. Allerede som 8-åring har hun lært at ei funksjonshemmet jente fra slummen har enormt dårlige forutsetninger i livet. Kanskje de dårligste i verden.

Slummen i Kampala i Uganda er det verste jeg har sett. Her lever mennesker under ekstreme forhold. Søppel og kloakk flyter i gatene. De fleste bor i plankehytter med et rom. Ofte bor det mellom 6-10 mennesker der. Mange barn har mistet foreldrene sine av ulike sykdommer. Noen er heldige og går på skole, men det er et mindretall. Gjennomsnittsalderen i Uganda er 15 år. Forventet levealder 42. De trenger ingen pensjonsreform i Uganda. De dør før det er aktuelt.

Hva gjorde jeg så her? Jeg var på studietur. Først med IAVI, det internasjonale aidsvaksine initiativet, deretter med Right to play, en norsk bistandsorganisasjon som driver prosjekter i Kampala. Norge støtter begge organisasjonene økonomisk over bistandsbudsjettet. Slik vi også gjør med mange av de andre 30 norske organisasjonene som er her.

Går det an å komme hjem fra en slik tur med optimisme? Svaret er både ja og nei. Fattigdommen, sykdommene, den enorme nøden og behovene. Den store urettferdigheten både mellom land, men også i land der noen er veldig rike og andre ekstremt fattige.



Korrupsjonen
Politikere som tenker mer på seg selv enn sin befolkning. Ledere i rike land som ikke gir de pengene de har lovet til utvikling i U-land. Ja, alt dette gjør meg fortvilet, sint og kan isolert sett ta fra meg motet. Men på den andre siden, det skjer utvikling selv om den går alt for sakte. Færre lever i fattigdom i verden, og mange av Afrikas ledere har forpliktet seg til å øke sine helsebudsjetter til 15 prosent av BNP. Det jobbes intenst for å utvikle en HIV vaksine og mange organisasjoner bidrar til at befolkningen i ekstrem fattigdom får det bedre. For å nevne noe.

Jeg bor heldigvis i et land med en befolkning som er villig til å gi av sin overflod. Det er godt å ha med seg, når en reiser på en slik tur. Samtidig må landene selv også forplikte seg. Det er forkastelig når Kenyas politikere er noen av verdens best betalte politikere og at 25 prosent av statens inntekter forsvinner på mystisk vis. Samtidig som de skal tiltales med «ærede herr». Det gjør meg provosert!

Kina og Sør Amerikas befolkning løftes daglig ut av fattigdom. Det skal vi glede oss over. Men i all vår glede kan vi ikke glemme Afrika. Norge må fortsette med å støtte utviklingen i slike områder. Bistå med penger ja, men også med kompetanse. Støtte opp om skjøre demokratier, bidra til næringsutvikling, energi og infrastruktur. Støtte utdanning og helsetilbud. Bidra med kompetanse innen ressursforvaltning og til å bygge opp et godt styresett. Hjelp til selvhjelp.



Tilbake til Kampala
Fortsatt kjenner jeg varmen fra hånda til ei 8 år gammel jente. Jeg håper hun har fått reparert krykka si. Jeg skal gjøre alt hva jeg kan i mitt daglige arbeid for at hun og alle de andre barna skal få en bedre fremtid.


Laila Gustavsen,
stortingsrepresentant (AP)
medlem utenriks- og forsvarskomiteen