Kraftprisen, som varierer med markedet, er opp nær 50 prosent sammenlignet med januar 2018, i overkant av 70 øre/ Kwh. I tillegg er nå el-avgiften til staten 15, 83 øre pluss mva.

Denne regjeringen har økt avgiften med 36 prosent siden 2013. Dette er et resultat av de blå/blås økonomiske politikk, hvor skattene-da særlig formueskatten –er redusert, og dette blir kompensert med økte avgifter. Avgifter rammer likt uansett inntektsnivå, og er derfor en særlig belastning for lavinntektsgrupper.

Når det gjelder kraftprisen, blir årets høye priser forklart av kraftbransjen og regjering som et resultat av tørr sommer, lave magasinfyllinger som en konsekvens at produsentene har netto eksportert 10 Twh på forsommeren og tappet ned magasinene. I tillegg er det økte kullkraftpriser i Europa, som vi nå må importere. Dette er selvfølgelig en delårsak, men det interessante er å se på dagens kraftpolitikk, og hvordan politiske beslutninger har forandret kraftmarkedet.

Etter Fukishima-katastrofen i 2011, besluttet Angela Merkel nærmest i panikk å legge ned atomkraften. Den skulle erstattes av «grønn» energi, først og fremst sol og vind, og i noen grad biomasse. Innfasingen av disse kraft-typene var ikke problemfri, og det førte til at tyskerne satte i gang igjen eldre kullkraftverk, og derved økte sine C02 utslipp kraftig.

Med Paris-avtalen kom høy pris på Co2 kvoter, som slår kraftig ut på kraftprisene. Det er derfor et politisk ønske i Norge om å bygge fler utenlands-kabler for å hjelpe tyskerne med sitt «grønne skifte».

Kraftbransjen sier dette kun vil gi en marginal prisøkning på 1-2 øre, dette er nå grundig tilbakevist i en studie fra NTNU, som hevder at forbrukerne vil tape minst 2, 5 milliarder årlig på disse kablene - eller 6,5 øre i økt kraftpris.

Så sies det at det er fint at kraftbransjen tjener mye penger, fordi overskuddene går tilbake til å «finansiere velferd». Det siste er noe luftig argument, da kraftoverskudd ikke er øremerkede midler. Det som imidlertid er korrekt er at kraftprodusentene - i tillegg til alminnelig selskaps-skatt på 22 prosent betaler en såkalt «grunnrente» på 37 prosent, «fordi de bruker av felles naturressurser». Totalt 59 prosent i 2019.

Dertil er det kommet en ny faktor inn i politikken. De såkalte «grønne sertifikater». For å stimulere til økte investeringer i særlig vindkraft, er kraftprodusenten pålagt å kjøpe disse sertifikatene. Utgiften blir lagt på prisen til forbruker, og utgjør i 5,14 øre pluss mva i 2019.

Disse midlene blir brukt til å subsidiere vindkraftutbygging. Det ligger nå konsesjonssøknader inne om å nær 10-doble norsk vindkraftproduksjon. Utbyggerne er i noen grad Statkraft, men det er interessant å se at utenlandske finansielle miljøer kaster seg tungt inn i markedet, grunnet de generøse subsidieordningene.

Og denne regjeringen har fritatt vindkraftverk for grunnrente-beskatningen som da må sies å ha særs gode betingelser.

Verdens største investeringsfond - amerikanske BlackRock - kjøpte Guleslettene vindkraftverk fire dager etter at konsesjonen ble innvilget, og sier de vil tjene én milliard på de grønne sertifikatene alene - altså betalt av norske forbrukere.

Som et ledd i å harmonisere norsk energipolitikk ytterligere med EU, tvang Regjeringen – ved hjelp av Arbeiderpartiet – igjennom tilslutning til EU sitt energibyrå ACER, på tross av argumenter om at dette ville stride mot Grunnlovens §115, som forbyr avståelse av norsk suverenitet.

ACER har som formål «å sikre rettferdige elpriser innenfor Unionen». Så kan vi jo spekulere i hvordan «rettferdigheten» vil slå ut på norske forbrukerpriser og om ACERS egentlige langsiktige mål er å ta kontroll over nasjonal energipolitikk.

Dagens høye strømpriser er altså for en stor grad et resultat av politiske valg, der norske forbrukere både betaler for «det grønne skifte» i EU, bidrar til gode og risikofrie profittmuligheter for spekulanter i tillegg til større avgiftsbelastning. Og dette vil forsterke seg dersom det kommer ytterligere utenlandskabler.

Senterpartiet har markert seg som det eneste reelle opposisjonspartiet til denne politikken. Vi mener at våre kraftressurser skal forbli under norsk kontroll, slik at forbrukere og industri er sikret gode rammebetingelser.

Og vi vil fortsette kampen mot ACER og integrasjonen mot EU sin kraftpolitikk.

Lokalt vil vi støtte og utvikle vårt eget kommunale kraftselskap.

Bruk stemmeseddelen 9. september.

Morten Halvorsen
Øvre Eiker Senterparti