Rogstad og Løken sin versjon av saken:
Ja, her er vår versjon av saken Hasselparken. Den har mange stygge elementer i seg, men det er disse som gjør at saken har fått lov til å vokse seg så stor og stygg.

Interrimstyret for Hasselparken kommer med informasjon som det hittil ikke har vært mulig å få på trykk. Her kan du lese om hva makt og begjær kan føre til, og hva maktpersoner har brukt sine stillinger til. Dette blir kortversonen av saken som nå skal oversendes til Sivilombudsmannen med omfattende dokumentasjon på interrimstyrets påstander.

Da vi opplever at innbyggerne i kommunen i stadig større grad stiller seg undrende til hva som skjedde i Hasselparken, finner vi det riktig å innformere dere om de faktiske forhold i og rundt saken. Dette blir derfor kort fortalt hva vi har blitt utsatt for i vårt forsøk på få til noe som kunne være til glede og gagn i Skotselv.

Ideen om å skape kunst- og håndverksenteret Hasselparken, oppstod sommeren 2006. De som utarbeidet ideen var smeden Arek, Gunstein Løken og Snorre Rogstad. Ideen ble så overbrakt til kommunen som stilte seg svært postive til initiativet, derpå ble Grendeutvalget i Skotselv informert om tankene og ideene vi hadde for stedet. Grendeutvalget godtok ideen betingelsesløst.

Arbeidet ble startet på tre plan. Det var viktig å få restaurert den gamle kontorbygningen som kommunen på dette tidspunkt ville rive. Samtidig ble arbeidet med å oppruste smia startet. Da dette skulle bli et prosjekt for Skotselv som sted, fant vi det riktig at alle instanser skulle bli hørt. Derfor ble det nedsatt et arbeidsutvalg, senere kalt «rådet», hvor innbyggerne, næringslivet, Sparebanken Øst, grendeutvalget, kommunen og initiativtakerne var representert. Rådet utarbeidet så de papirene som skulle bli retningslinjene for Hasselparkens styre. I disse retningslinjene ligger det mange elementer, som for eksempel universell utforming, et mål om å bli selvfinansierende, skulle være et inkluderende tiltak med mer.

Gunstein Løkens oppgave i prosessen var å skrive og frembringe dokumenter som ble forespurt av rådets medlemmer. Da Hasselparken skulle bli en stiftelse, ble han derfor bedt av rådmannen om å utarbeide stiftelsespapirer og leiekontrakt. Dette ble gjort og levert til kommunen. Rådet avslutter sitt arbeid og konseptet er nå nedfelt i de omforente dokumenter som var utarbeidet. Et interrimstyre for det som skal bli stiftelsen Hasselparken er også på plass.

Hasselparken åpnes så av rådmannen den 3. mars 2007. Styret for Hasselparken, ved dets leder Elisabeth Uggen, takket for talen og plakett fra kommunen og en pengegave fra banken. Det ble den første sommeren arrangert utstillinger i parken, som på dette tidspunkt var langt fra ferdigstilt, men allikevel greide å trekke 2.000 besøkende. Rådmannen uttaler «at Hasselparken var i ferd med å bli et begrep».

Dette hadde heller ikke gått upåaktet hen hos grendeutvalgsleder Åmund Tonna, som også ser at dette er vellykket. Dette vil han inn å styre på lik linje med alt det andre han styrer i Skotselv. Han allierer seg med smeden, som hopper ned i lomma hans da han forstår at det er han som sitter på pengesekken. Dernest melder også kommunalsjef Morten Lauvbu seg på som en del av dette laget.

Smia skal få sin egen kontrakt med kommunen samtidig med at Å. Tonna proklamerer at grendeutvalget skal disponere lokalene Stiftelsen Hasselparken skal disponere til kafe. Han skal rett og slett lage seg et eget museum i disse lokalene. Dette får han selvfølgelig støtte til å gjennomføre av kommunalsjefen. På denne måten terminerer disse tre personene hele Hasselparken. Hvordan skal vi nå greie å innfri løftet om å lage et selvfinansierende tiltak, da grunnlaget for å skaffe inntekter forsvinner med bygningsmassen. På dette tidspunkt har ildsjelene nedlagt 5.000 dugnadstimer i prosjektet.

Vi erfarer nå at all kontakt med rådhuset blir brutt. Til nå har vi hatt ni (9) avtaler om oppklaringsmøte, men alle blir terminert av rådmannen. Da bestemmer vi oss for selv å kalle inn til et møte. Til dette møtet inviterer vi samtlige gruppeledere i kommunestyret, samt rådmann og ordfører. Innbydelsen blir levert til politisk sekretæriat, som skal videreformidle den til rettmessig mottaker. Det som nå skjer er ikke mindre enn forkastlig. Rådmannen fjerner innbydelsen som er adressert til politikerne. Ja, det er utrolig men dog, det er sant. Vi har kommet et godt stykke på gal vei når slike ting kan skje. Rådmannen bestemmer altså hvilke møter de folkevalgte skal få mulighet til å delta på.

Nå begynner tåkeleggingen av saken å bli total. Åmund Tonna forteller innbyggerne i Skotselv at «vi» (Rogstad/Løken) er kastet ut fra bygda. Avisene vil ikke skrive vår versjon av hendelsen, løgner spres over en lav sko og vi sitter igjen uten å bli hørt. Vi greier å få noen spørsmål inn til Spørretimen. Etter en hestehandel trekker vi spørsmålene for å få dem fremlagt for Kontrollutvalget. Vi får da beskjed om at det er uakseptabelt at vi tar kontakt med utvalget p.g.a. habilitet.

Under behandlingen av saken får vi brev fra rådmannen som etterspør bestemte dokumenter. Vi sender ingen, men undres på hvordan han som part i saken skal sitte som et informasjonsfilter mellom oss og utvalgets sekretær. Saken er ferdigbehandlet i Kontrollutvalget og kommer i posten. Det vi kan lese i sluttrapporten gjør oss fly forbannet. Vi får kopier av alle sakspapirer som rådmannen har lagt til grunn, men finner nesten ingen dokumenter her som er relevant til saken, bortsett fra kopi av leiekontrakten. At det i hele tatt har gått an å konkludere ut fra disse er intet mindre enn hårreisende. Vi kan også lese at utvalget ikke hadde sett noe behov for å samtale med oss, da de sier at rådmannen hadde redegjort for saken på en tilfredsstillende måte. Han hadde med andre ord vært i utvalget og lagt frem saken for dem verbalt og skriftlig. Han er motparten i denne saken, men ser ikke at h