Før 2004 og EU- utvidelsen var det små endringer i arbeidsinnvandringen til Norge. Og de som kom ble i liten grad utsatt for grov sosial dumping. Men med utvidelsen i 2004 startet ei folkevandring Norge ikke var forberedt på. Registreringsordningene var så dårlige at vi ikke kan si hvor mange som kom fra Polen og Baltikum den første perioden. Men det ble registrert rundt 100.000 arbeidsinnvandrere fra disse områdene det første året. Når tallene ble mer pålitelige registrerte den Polske ambassadøren at det var 120.000 bare fra Polen. Ettertiden illustrerer at heller ikke de daværende registrerte tallene var pålitelige.

Siden 2004 har altså arbeidsinnvandringen fra EU stått for nesten halve sysselsettingen. Dette har kommet distriktsnæringer som landbruk, fiskeindustri og verftsnæringa til gode. Og tidligere finansminister Kristin Halvorsen så riktig har påpekt: «Uten polakkene hadde det ikke vært nok bygningsarbeidere og handlingsrom i budsjettene til å få barnehageløftet i mål». Nå er det, ifølge utredningen, 200.000 fra EU som arbeider i Norge. Og det antas at de bidrar til verdiskapningen med minst 40-50 milliarder kroner.

Men denne store pågangen ga oss tydelig indikasjoner på at lovverket i Norge ikke var tilstrekkelig tilpassa situasjonen. Samtidig kom utvidelsen på et tidspunkt hvor Norge opplevde en høykonjunktur og hadde stort behov for arbeidskraft. Dette gjorde det norske arbeidsmarkedet til et eldorado for useriøse aktører.

Jeg var leder i Fellesforbundet på den tiden og vi fikk umiddelbart meldinger om til dels grove tilfeller av sosial dumping overfor polske og baltiske arbeidstakere. Dette kunne skje p.g.a. de store forskjellene i lønns- og arbeidsvilkår mellom Norge og de nye EU-landene. Lønnsnivået lå typisk 10-15 prosent av norske lønninger. Samtidig hadde disse landene høy arbeidsledighet. Noe som gjorde det attraktivt å komme til Norge å jobbe. Selv for lave lønninger og dårlige vilkår. Avhengigheten av lønna gjorde det svært vanskelig å klage på forholdene, og deres historiske forhold til fagbevegelsen i hjemlandet gjorde dem ofte skeptiske til å ta kontakt med for eksempel Fellesforbundet.

Samtidig som det felles EU/EØS-arbeidsmarkedet har gitt nyvunnet frihet og økte livssjanser for arbeidstakere fra land med dårligere lønns- og arbeidsvilkår, så er det utfordringer knyttet til økt lavlønnskonkurranse, omgåelse av regelverk og tendenser til lagdeling i arbeidsmarkedet.

Og det er en fare for at økt ulikhet, utstøting og konkurransevridning i favør av useriøse bedrifter kan svekke den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen. Derfor er det nødvendig å vurdere mer effektive og treffsikre tiltak mot lavlønnskonkurranse.

Med bakgrunn i Lov om allmenngjøring - som for øvrig Fellesforbundet ivret for at Stortinget skulle vedta - er de viktigste norske tiltakene mot sosial dumping så langt vært knyttet til allmenngjøring av tariffbestemmelser. Rundt 10 prosent av arbeidslivet er i dag omfattet av slike vedtak, med minstelønnssatser som oftest ligger langt under gjengs norsk nivå. Men som har bidratt til et mer akseptabelt lønnsnivå for våre arbeidskollegaer fra de nye EU-landene som de ellers ikke ville fått.

Selv om EU-retten legger føringer for tiltak – illustrert ved ESAs sak mot Norges krav om tariffvilkår ved offentlige anbud - har Norge langt fra har utnyttet EU-rettens handlingsrom for tiltak mot sosial dumping.

Dette viser at EØS-avtalen ikke er til hinder for å sette inn tiltak nasjonalt for å forebygge og hindre sosial dumping.

Som avtalepart i EØS-avtalen har vi etter min mening fått økt tilgang på sårt tiltrengt arbeidskraft. Vi har evnet å overbevise politikerne om at det har vært behov for mange tiltak og som den rød/grønne Regjeringen for øvrig har satt ut i livet for å hindre de verste utslagene av sosial dumping.

Og EØS-avtalen har gitt oss markedsadgang slik at vi har fått avsetning på de utmerkede produktene vi produserer i Norge i dag.

Så min konklusjon har er derfor at EØS-avtalen er positiv for det norske arbeidsmarkedet, og det norske samfunnet, og den må vi hegne om.

Kjell Bjørndalen