Jeg forstår at det i kaoset som oppsto i Oslo og på Utøya kom beslutninger som burde vært annerledes. Noen avgjørelser hadde fatale konsekvenser. Andre reddet liv. Når vi nå har hele bildet i kommisjonens rapport er det viktig å huske at slik var det ikke 22. juli i fjor. Da var det kaos. Men nødetatenes oppgave er å sikre at det til tross for kaos, finnes et operativt system. Der sviktet mye.

Det at Breiviks vitneobserverte fluktbil aldri ble etterlyst i politiet eller via mediene, slik at han kunne stoppes på vei til Utøya, er vanskelig å akseptere. At det måtte en bombe til for endelig å få stengt Grubbegata, er seindrektighet satt i system.

Mantraet fra politiet har vært at «vi gjorde så godt vi kunne». Ja, hvis dette var så godt politiet kunne, var det i alle fall ikke godt nok. Politiets dårlige IKT-systemer og manglende samband i felt er uakseptabelt. Det er først og fremst et politisk ansvar.

Penger til IKT i offentlig sektor er ingen sak du vinner valg på. Manglende IKT-systemer derimot avslører alt. Gjennom mange år har ikke nytt nødnett vært prioritert høyt nok. Heller ikke jeg har kjempet for penger til IKT til politiet, etter at jeg ble valgt inn på Stortinget. Det smerter i dag. 77 mennesker drept og mange skadde er et resultat av én manns handlinger, men gjennom systematisk risikoreduserende arbeid satt i system, kunne mye vært unngått. Det er erkjennelsen i sannhetens øyeblikk. 

Vi kan aldri få et samfunn uten risiko. Det kan fortsatt skje terror på norsk jord. Politikernes jobb er å sørge for at vi forebygger, og håndterer katastrofen bedre neste gang. Det viktigste da er ikke kortsiktig symbolpolitikk eller hoderulling, men å jobbe systematisk for å rette opp feil og mangler.

Da må vi bygge videre på de tingene som fungerte godt, som helsetjenestene. Den akuttmedisinske beredskapen med tydelig koordinering og ansvarsdeling mellom sykehusene, reddet liv den fatale dagen. Forsvaret var klare før kravtiden i beredskapsplanene sier. Slikt bør andre etater lære av. Dette er også en anledning til å vurdere strukturen i politiet. Kanskje er tiden moden for å slå sammen distrikter og å lage felles operasjonssentraler for nødetatene noen steder i landet? Blir Norge tryggere av små lensmannskontorer? Når store katastrofer rammer, trengs et nasjonalt operasjonssenter som koordinerer krisearbeidet.

Debatten etter 22. juli krever ydmykhet og selvransakelse fra topp til bunn. Alle feil og svakheter må rettes opp. De ansatte i regjeringskvartalet må få tryggheten tilbake. Etterlatte må oppleve at deres kjære ikke døde forgjeves. De skadde må få sin oppreising gjennom at vi er bedre rustet ved neste katastrofe. For den kan komme når vi minst venter det.


Laila Gustavsen, stortingsrepresentant (AP)
og mor til Marte som ble skadd på Utøya