I stortingsperioden som nå er over har vi sett en rekke stortingsmeldinger, planer og strategier om hvordan vi skal møte framtidas utfordringer innenfor alt fra folkehelse, omsorg, integrering og beredskap til kultur og sosial ulikhet.

På alle disse områdene pekes frivilligheten ut som en viktig del av løsningen. Men glemmer politikerne den enorme og mangfoldige frivillige innsatsen som allerede legges ned hver dag over hele landet?

Hvis frivilligheten stoppet opp, hadde flere omkommet på fjellet og til sjøs. Flere hadde vært ensomme, barn og unge hadde mistet egenstyrte, meningsfulle aktiviteter, pasient- og brukergrupper hadde manglet talerør, likepersoner og en rekke behandlingstilbud, flyktninger hadde fått et kaldere møte med landet, vi hadde vært mindre aktive og oftere syke, folk ville manglet fellesskap med andre med samme tro, livssyn eller kulturelle bakgrunn, kulturminner hadde blitt glemt og demokratiet hadde mistet viktige stemmer.

Frivillighetens viktigste verdi ligger likevel i at mennesker samles for å realisere felles mål, enten det er knyttet til en sak, et livssyn eller en aktivitet. Slik skapes verdier som fellesskap, tillit, toleranse og tilhørighet - verdier det blir mer av, jo flere som deler dem. Men de kan ikke tvinges fram, og hvis vi mister dem, er de vanskelige å gjenskape.

I en verden og et Europa i turbulente tider – med dønninger innover vårt eget land – kan frivilligheten spille en avgjørende rolle. Frivilligheten har en samlende kraft, hvor folk – på tvers av skillelinjer og ulikhet – blir hørt, kan påvirke og gjøre noe konkret for å skape et bedre samfunn.

For å spille denne rollen må vi i frivilligheten selv arbeide for å være reelt åpne og inkluderende, synlige i samfunnet og invitere alle som ønsker å bidra inn. Samtidig må staten – og kommunene – understøtte og stimulere frivilligheten gjennom en helhetlig frivillighetspolitikk.

Her kommer både de fleste kommuner og staten til kort i dag.

En gjennomgang Frivillighet Norge har gjort viser at bare 43 kommuner har vedtatt en helhetlig frivillighetspolitikk. En helhetlig politikk, med tiltak for å styrke frivilligheten gjennom gode lokaler og anlegg, møteplasser, tilskudd, mindre byråkrati og bedre dialog med kommunen, er en forutsetning for å nå målet om at frivilligheten skal bidra mer til å løse samfunnsutfordringer.

Frivillighetspolitikken må legge til rette for og styrke den frivilligheten som allerede finnes, og ikke den frivilligheten som politikere og byråkrater skulle ønske fantes.

Et eksempel på hvordan det kan gjøres, er å prioritere ubundne midler og støtte til drift foran byråkratisk prosjektstøtte. Et turlag bør få midler til å inkludere folk i eksisterende aktiviteter, ikke til å sende de som allerede er utenfor, på egne fisketurer med egen prosjektstøtte.

Et annet eksempel er å unngå at kommuner bygger opp kapasitet og kompetanse i kommunen for å rekruttere og organisere enkeltfrivillige. De burde heller bruke ressursene på lag og foreninger i nærmiljøet og invitere til samarbeid om eventuelle nye aktiviteter.

Staten må på sin side fullfinansiere momskompensasjonsordningen. Fortsatt betaler frivilligheten moms på varer og tjenester selv om de skaper store verdier for samfunnet på fritida.

Over 23.000 lokale lag og foreninger deltar i ordningen som kompenserer denne momsen, men i fjor fikk de bare 76 prosent av momsutgiftene sine kompensert. I år ligger andelen an til å bli enda lavere. I realiteten betyr det en økt skattlegging av frivilligheten, noe som rimer dårlig med ambisjonene om mer frivillighet.

Folk flest er frivillige. Sammen med mediene bør de utfordre politikere på frivillighetspolitikk før høstens valg. Bare slik vil partiene skjønne at fine ord ikke er nok. Frivilligheten må prioriteres når det virkelig gjelder: når budsjettene skal vedtas, både i rådhuset og på Stortinget.

Stian Slotterøy Johnsen
Generalsekretær
Frivillighet Norge