Du vet, det året hvor vi kunne gi en klem. Stå tett. Skulder til skulder, uten å måtte tenke på avstand, nærkontakter, kohorter eller munnbind. For ett år siden var livet som vi stort sett har kjent det i mange år. I konformitet.

Dette ble vi brått revet ut av i mars 2020. Pandemien har plaget oss. Revet opp hverdagen. Gjort folk dritsjuke, og flere har mistet livet. Redselen for et ukjent virus har vært tilstedeværende, og Norge har vært nedstengt.

Fremdeles råder det til dels unntakstilstand med smitte, sykehusinnleggelser og nye dødsfall. Covid 19 ligger som ei jernklo over samfunnet. Følelsen av å bli styrt som marionetter i et spill som handler om at samfunnet skal bestå, intakt og uten for store konsekvenser, er absolutt til å kjenne på.

Denne prøva vi har vært gjennom, og fortsatt befinner oss i, har fortalt oss mye om fellesskapet, og gitt noen tankevekkende erfaringer om hvor sårbare vi er som enkeltindivider, familie, venneflokk, idrettslag, bygdegrend og storsamfunn. Vi er ikke mye uten hverandre.

Ensomhet og isolasjon er to ord som går igjen i beskrivelsen i flere av hovedutfordringene det siste året. Å gå under radaren, er et annet. Storsamfunnet har mistet litt taket. Det har vært vanskeligere å holde oversikt. Spesielt når det kommer til de som faller mellom to stoler. De som ikke har et sosialt sikkerhetsnett eller innehar ferdighetene til å omstille seg raskt når samfunnet ber om det.

Det antas at det er mørketall knyttet til urapporterte hendelser i dysfunksjonelle hjem og miljøer knyttet til vold, overgrep, trusler og negativ sosial kontroll. Flere rapporter tyder også på økt forekomst av angst og depresjoner som følge av isolasjon, frykt for smitte og fravær av kvalifisert hjelp som er nødvendig i hverdagen.

Jeg har allikevel trua på at vi på sikt kommer ut som en bedre versjon av oss selv. Både som enkeltindivid og samfunn. For krisa har ikke bare avdekket og forsterket mørkesidene i det norske samfunnet. Den har også fått fram elementer ved Norge som jeg setter pris på.

Fellesskapets kraft har kommet til syne. Velferdssamfunnets verktøykasse har blitt tatt fram, og sørger for en relativ stor grad av stabilitet i en tid med store prøvelser. Befolkningen har også vist lojalitet og tillit til at myndighetene vet hva de gjør. Det store flertallet av landets innbyggere innretter seg etter tilrådinger og forskrifter, og takk og pris for det.

Det kommer en dag etter morgendagen. Det kommer en dag hvor ansvarlige myndigheter kan si at samfunnet kan gå tilbake til normalen. Spørsmålet er om det er dit vi skal? Tilbake til noe som var?

La oss ved inngangen til det nye året si til oss selv at etter denne krisa, så fortsetter vi å bygge et samfunn som skal bli enda bedre. Mer transparent og med flere sikkerhetsventiler for de som er sårbare. For de som blir utsatt for overgrep eller vold.

La oss bygge et varmere samfunn hvor barnefattigdom, ensomhet, isolasjon blir løftet fram og gjort noe med. Et samfunn hvor ord som medborgerskap, inkludering og fellesskap prioriteres og settes på dagsorden i våre lærende institusjoner.

Kriser har tidligere blitt avløst av bedre tider, fordi vi får noen erfaringer. Nå har vi i vår tid fått bekreftet viktigheten av å ligge i forkant. Være i beredskap og ha gode planer for å håndtere det som sannsynligvis ikke kommer til å skje. Vi må sørge for et samfunn med små forskjeller og like muligheter, slik at vi ved nye prøvelser evner å ivareta så mange som mulig, så godt som mulig.

Ved overgangen fra 2020 til 2021 kommer mangt et nyttårsønske å handle om ønsket om bedre tider. Kanskje vi også skal la nyttårsforsettet handle om at bedre tider betyr at vi som enkeltindivider fortsetter med å bidra til at fellesskapet vårt utvikler seg. Ikke til hva det var, men til hva det kan bli. Det er til et samfunn som har lært noe, og som ser verdien av å være i utvikling og bevegelse.

Nå trenger vi virkelig et godt nytt år. Det ønsker jeg for oss alle sammen!

Lasse Haugen
Leder Øvre Eiker Arbeiderparti