Han stormer lykkelig inn porten, løper frydefullt mot døra, drar utålmodig i håndtaket og nesten ramler inn med hodet først når den tydeligvis alt for trege mammaen endelig har fått hjulpet til med å åpne.

«HEI!» roper han glad inn til de ansatte og de andre barna som allerede har kommet. Han river og sliter i jakka, skoa kan ikke tas av fortere. Han brenner etter å komme inn!

Jeg klarer så vidt å stjele til meg en hadekos mens underkroppen hans allerede er over dørterskelen. Hade da gutten min, sier jeg mens jeg vinker. Hade mamma, roper to-åringen tilbake mens han allerede er halvveis oppe i tripptrappstolen som står ved frokostbordet, rimelig uinteressert i meg som står å prøver å få et vink tilbake. Han er allerede et annet sted. Han er opptatt av vennene som sitter fornøyde med hver sin matboks. Han er opptatt med sitt.

Og der står jeg, hodet på skakke, og med forundring i blikket.

Så heldig vi er. Så heldig som kan sende barnet vårt til barnehagen hver morgen med en trygghet om at han vil ha en flott dag.

I august er det ett år siden vi sendte sønnen vår i barnehagen for første gang. Som førstegangsforeldre var vi selvfølgelig veldig spente. Det var en god blanding av spenning, nysgjerrighet og bekymring. Det var en helt ny arena for oss.

Vi skulle levere det kjæreste vi hadde til helt fremmende mennesker. Mennesker som ikke visste at han ofte kunne streve med å sovne i vogna med mindre vi gikk lang tur. Mennesker som ikke visste at favorittpålegget var fiskepudding. Mennesker som ikke visste at «misjh» betydde smokk.

Mennesker som ikke visste at han likte å kose på fanget etter at han våknet fra formiddagsluren. Mennesker som ikke visste at han kunne bli sjenert i store grupper. Mennesker som ikke visste hvor følsom han var. Mennesker som rett og slett ikke visste…

Ja, hvordan skulle de vite? De hadde jo aldri møtt ham før. Men allikevel skulle vi sende ham avgårde.

Med sekk på ryggen (større enn gutten selv) skulle vi sende ham inn i en ukjent verden. En verden total ulik fra det han var vant til. Og her skulle han være, med helt ukjente mennesker, syv timer hver dag. Ikke rart vi hadde blandede følelser.

Tilvenningsuka var slitsom. Ikke for sønnen vår, men for meg. Det var leverpostei- og bæsjelukt. Det var gråt, roping og skrik. Det var snørr og tårer. Det var utålmodige barnehender. Det var krangling om spader og lekebiler. Det var sand i håret, møkkete klær, sølekaker og våte regnbukser. Det var kaos.

Men midt oppi alt kaoset var det også kjærlighet, varme og omsorg. Det var ansatte som så barna - hver eneste en. De trøstet, koste og hvisket oppmuntrende ord. De tørket snørr og tårer.

De satt i sandkassa og viste hvordan vi lager de aller beste sølekakene. De sto mellom to stabeist og viste hvordan de deler. De skiftet den ene bæsjebleia etter den andre. De plukket opp brødskiver fra gulvet. De vasket små ansikter full av makrell i tomat. De sang, danset og lo. De var der. De var der for det kjæreste vi har - barna våre.

Sommeren står for dør, og jeg kan med sikkerhet si at når august nærmer seg vil de aller fleste av oss småbarnsforeldre glede oss til barnehagestart. Det er ingen hemmelighet at det er slitsomt å være hjemme med små barn. Og jeg hører stadig utslitte foreldre si de trenger ferie fra ferien. Ja, det er både slitsomt og krevende. De små er flinke til å pushe oss, de er flinke til å trykke på de riktige knappene. De er flinke til å tøye strikken så langt det er mulig før den ryker.

Ja, vi synes det er godt å kunne sende de aktive småtassene våre i barnehagen. Det er godt å kunne sette seg i bilen og kjøre avgårde. Vinke «hadebra» og puste lettet ut over at vi får noen timer fri fra barnegråt, bæsjebleier og raserianfall. Men så glemmer vi å huske på at det faktisk ikke er alle som reiser fra leverposteilukt og klissete syltetøyfingre, men som heller gladelig står midt i det - dag etter dag.

Det er faktisk mennesker der ute som frivillig skifter andres barns bæsjebleier. Som gladelig tørker snørrete neser og møkkete kinn. Mennesker som står, går og puster i barneskrik og kaos. Mennesker som tålmodig løfter opp små barnekropper som har falt. Mennesker som trøster, klemmer, støtter og oppmuntrer. Mennesker som oser av forståelse, varme, omsorg og kjærlighet. Mennesker som vinker smilende farvel til slitne småbarnsforeldre, med ditt aller kjæreste på armen.

Det er mennesker som ikke bare passer på barna våre, men som gjør en så fantastisk jobb at jeg hver dag kan sende sønnen min i barnehagen med trygghet om at han vil få en god dag. Det er mennesker som gjør en så dyktig jobb at noe av det første sønnen min sier om morgenen er «mamma øre bil bagabage». Det er mennesker som gjør en så god jobb at sønnen min ikke kan komme dit fort nok. Det er mennesker som gir alt av seg selv (og mer). Mennesker som står, går og puster i det vi lettet kjører fra hver morgen.

Og jeg er så utrolig takknemlig. Takknemlig over hver eneste en av dere som tar vare på mitt aller kjæreste. Dere som gladelig sitter i sandkassa og kjører lekebil, brommer med leppene så sikla renner. Dere som slenger tau, dytter husker, plastrer skrubbsår. Dere som synger «hode, skulder, kne og tå» for tusende gang - hver gang meg like stor entusiasme som den første. Dere som ikke bare er sammen med barna våre, men som virkelig ser de. Dere som tar dere tid til å bli ordentlig kjent med hver eneste en. Sånn at dere vet at favorittpålegget for tiden er gulost og at «totæi» betyr traktor.

Jeg er så takknemlig.

Og når jeg nå om bare et halvt år også skal sende lillesøster ut i den store verden, kan jeg gjøre det med fullstendig trygghet. Og med en sikkerhet om at hun vil bli tatt godt vare på.

Så jeg vil med dette få ønske alle dere fantastiske barnehagearbeidere en riktig god sommer. Nyt fridagene, det fortjener dere! Også skal dere vite at dere blir satt uendelig stor pris på. Dere gjør en helt fantastisk jobb!

Nyt sommeren, lad batteriene, ta et velfortjent pust i bakken - fri fra bæsjebleier, snørr og leverposteilukt. Så ses vi igjen i august, hvor jeg utslitt og lettet kjører fra det dere gladelig står i - dag etter dag.

Og jeg er takknemlig. Takknemlig for at ferien er over og at det endelig er tid for barnehage igjen.


Anne Line Morrow
Lærer og tobarnsmor