Annemor har skrevet følgende om sin utstilling «Seeds and Thistles»:
Galleri Blakstad er et gammelt stabbur. Stabburet var en bygning som rommet store verdier. Når jeg er her i stabburet, er det som om jeg kan se for meg det som var lagret her. Jeg kjenner luktene fra varene og hører lydene fra arbeidet som ble utført. Jeg ser for meg gårdsarbeidere som bringer inn eller henter ut det de trengte for å holde gårdsdrifta i gang. Slakt, pølser, såkornet?

Gården er et sted for overlevelsesstrategier, det gjelder å sikre framtida i en evig syklus av nytt liv, næring, død, gjødsling, luking en evig forandring. Arbeidene mine er også i stadig forandring. Ved bruk av fotografier, tekst, projeksjon, maleri og objekter om hverandre ønsker jeg å skape rom for undring. Å stille spørsmål er en god måte å skape vekst på.

Utgangspunkt for utstillingen er stabburet, og to gamle ordtak som uttrykker forskjellige holdninger til livet, til hva det er å være. Som du sår, høster du, sier noe om de store mulighetene for utveksling av glede, kjærlighet, aksept, respekt og pengestrøm som ligger i oss alle.

Du kan velge å samle i lader, holde på det du har, og spre gjerrighet, intoleranse, uberettiget kritikk eller og forhånddømme noen eller noe, og da er vi over i det andre ordtaket som lyder: Det er itt no som er så lett å spre som møkk.

Mike Naylor har dette å si om utstillingen sin:
Spørsmålet som jeg er opptatt av er hvordan vi fanger blikket til dem vi er i relasjon med eller har et forhold til og det indre blikket som symbolfremstilling? Om man klarer så å fange blikket eller symbolet, hva er det som ligger bak? Enda mer, hva er det reflekterer hos betrakteren? Hva er det som vekkes til liv? Viktigste av alt, hva sier det om måten vi eksisterer på? Hvordan er forholdet i lyset av våre postmoderne, eklektiske, verden som går mot oppløsning, hvor all bets are off?



The look of phoenix er et datamanipulert selvportrett av Naylor.