Det kan ofte være både vanskelig og nokså deprimerende som oppdrager, å se konsekvensene på sine egne barn. Mange prøver til og med å rømme fra ansvaret for disse konsekvensene, fordi de rammer en selv.

Martin Kolberg og en del andre AP-ledere er slike rømlinger i sine bestrebelser på å løse den såkalte FrP-koden. Og for å berge sitt eget selvbilde, finner de andre det er noe i veien med.

I flere generasjoner har Arbeiderbevegelsen oppdratt folk til å tro at lykken er betinget av materiell overflod. Høyere lønn, kortere arbeidstid, lengre ferier og lavere pensjonsalder har vært som et mantra i mer enn seksti år. Eller sagt litt uærbødig enkelt: Mest mulig penger for minst mulig innsats. Det er lykken, det! Stå på krava! Krev dine rettigheter! Ingen får tilhengere av å understreke ansvar og forpliktelser!

Selvfølgelig skal arbeidsfolk ha lønn for strev! Selvfølgelig skal arbeidsfolk ha fritid til rekreasjon og fornøyelse. Selvfølgelig skal arbeidsfolk ha grunnleggende rettigheter. Men de gamle kjempene i Arbeiderbevegelsen skjønte at et godt, sosialdemokratisk velferdssamfunn var avhengig av mer. De hadde et moralsk og kulturelt verdifundament. De hadde en ideologi som bygde på solidaritet, ansvar for hverandre og omsorg for dem som av ulike grunner falt utenfor. Uten denne verdiforankringa, blir den trygge, sosialdemokratiske velferdsstaten til ei sandkasse for superegoister.

Proletarene fra 50-åra er eiendomsbesittere i dag, og de fleste av dem er millionærer (jfr. boligverdi).

Deres bekymring for boligpriser som stiger, har blitt til bekymring for boligpriser som faller. For da blir eiendommen deres mindre verdt. Hadde den sosialdemokratiske oppdragelsen fra 50-åra vært grunnlagt på ideologi og moralske verdier, ville de gledet seg med ungdom i etableringsfasen og vanskeligstilte medborgere, når boligprisen gikk nedover.

I stedet for et verdi- og ideologiforankret velferdssamfunn hvor rettigheter og ansvar skal gå hand i hand, har vi fått et «jeg-meg-mitt-samfunn». Et samfunn der en gjerne jobber svart og benytter svarte tjenester hvis en bare tjener på det selv. Et samfunn der en gjerne henter ut urettmessig økonomisk hjelp og støtte fra fellesskapet, selv om det går ut over dem som rettmessig trenger det. Et samfunn der bilavgifter, bensin- og brennevinsprisen har plass blant de store kampsakene.

På denne måten har en sosialdemokratisk oppdragelse uten verdiforankring gjort døren høy og porten vid for et parti som kaller slikt for fremskritt.

Gamle biskop Berggrav var av dem som gav offentlig uttrykk for bekymring med hensyn til en slik utvikling. Han var redd for at den sosialdemokratiske velferdsstaten ville bli et materialistisk egosamfunn, dersom en ikke understreket det moralske verdigrunnlaget.
Hans skepsis var dessverre berettiget.

Det er mulig at det er for seint, men vi trenger et folkeparti som tør å gjenreise fanene om solidaritet, fellesskap, medansvar og forpliktelser, sammen med fanene om samfunnsgoder og rettigheter. Finnes det virkelig ingen politikere i dette landet, som tør det lenger?

Ragnar Otto Eriksen