Både i 2005 og 2007 gjentok Jens Stoltenberg til det kjedsommelige at valget står mellom skattelette og velferd (fellesskap). Dette er på ingen måte riktig, men argumentet blir brukt igjen.

Grunnet Bondevik-regjeringens skattelette ble det skapt grunnlag for nye arbeidsplasser og flere kom i arbeid. Når mange flere betaler skatt, øker statens skatteinntekter, selv om hver enkelt betaler litt mindre. Det er et faktum at skatteinntektene til staten har økt betydelig. (vekst på 158 milliarder fra 2005 til 2008). Når oljeinntektene samtidig øker enormt har staten større handlingsfrihet enn noensinne. Regjeringen tør imidlertid ikke bruke mer penger av frykt for å skape økt press i økonomien.

Stoltenberg gjør altså 2 feil:
For det første er det galt at reduserte skattesatser gir reduksjon av de totale skatteinntekter.

For det andre har staten mer penger enn den kan bruke, da kan selvfølgelig ikke enda større inntekter gi grunnlag for større statlige bevilgninger til forskjellige formål. Det er altså ikke slik at valget står mellom velferd og skattelette. Hvorfor skal staten tilrane seg penger den ikke kan bruke?

Samtidig har modernisering av offentlig sektor stoppet helt opp. Effektivisering her ville kunne gi både bedre tjenester og rom for økte bevilgninger til eldreomsorg og skoler. Regjeringen går den motsatte vei og øker statens og byråkratiets makt og omfang i samfunnet. Det blir stadig mindre rom for frivillige organisasjoner og private aktører.

Man hører også til stadighet at regjeringen har bevilget betydelige summer til kommunene, slik at det er kommunepolitikernes feil hvis de forventninger regjeringen har skapt, ikke innfris. Det er ikke småtterier regjeringen lovet at kommunene skulle få penger til: Vedlikehold av kirker, skoler og andre bygg, trafikksikring av skoleveier, høyere kvalitet i eldreomsorgen, mer til idrett og kultur, bibliotek, sosialstønad, vann i svømmebassengene og verdens beste skole.

Etter snart tre år i regjering fortsetter de å love på vegne av kommunene, samtidig som de påstår at alt dette har kommunene fått penger til. Sannheten er at regjeringen gjorde en beskjeden engangssatsing i 2006, mens kommunenes inntekter i 2007 og 2008 reelt sett har sunket grunnet renteøkning, lønnsutvikling, økte byggekostnader og økte lovpålagte oppgaver.

Signalene for 2009 er at man får omtrent til kostnadsstigningen. Lederen i Kommunenes Sentralforbund, arbeiderpartipolitikeren Halvdan Skard har kommet med følgende treffende kommentar: «Regjeringen har skapt forventninger til økt innsats, spesielt i skolene og pleie- og omsorgssektoren, som er større enn det regjeringens opplegg gir rom for».

Det tar noen år å snu den økonomiske utvikling i et land. Regjeringen har i løpet av tre år klart snu utviklingen fra økonomiske oppgangstider til begynnende nedgangstider. Uttallige renteøkninger, uvettige avgiftsøkninger og en ufornuftig økonomisk politikk viser nå resultater som i løpet av noen måneder vil gi økende arbeidsledighet. De svakeste rammes hardest nok en gang, av en regjering som hevder å ivareta nettopp deres interesser. Når Arbeiderpartiet erklærer krig mot fattigdom, kan man være sikker på en ting; fattigdommen vinner.

Hans Kristian Sveaas
Øvre Eiker Høyre