 |
|
 |
|
|
|
Den norske kirke ut av komfortsonen 09.12.13 Den siste uka har Den norske kirkes julekalender blitt heftig debattert i mediene. Jeg er ikke overrasket over at denne debatten kom, og jeg tror folkekirken vinner på å ta den. Hvorfor i all verden skal Den norske kirke ha en julekampanje der vi skriver artikler om aupairer, pynting av juletre og kommer med treningstips? Hvorfor deler vi ikke bare det vakre julebudskapet?
Innimellom tenger vi å se inn i oss selv og på samfunnet rundt oss med et kritisk blikk. Det kan være ubehagelig. Mange har reagert skarpt på at vi som kirke lager en ironisk artikkel om aupairer. Denne artikkelen er skarp – det innrømmer jeg gjerne. Men inspirasjonen til denne artikkelen er hentet fra virkeligheten. På nett finnes det et diskusjonsforum hos en aupairagent der man i ramme alvor diskuterer om aupairen skal få julegave eller være med på julebildet. Det bekymrer meg at virkeligheten ser slik ut. Og jeg vil at vi skal tenke over virkeligheten. For å sitere en kronikk av Mette Vårdal i avisen Vårt Land: «Jeg vil ristes litt, bli utfordret og avkrevd selvrefleksjon. Det er godt mulig jeg kan bli et bedre menneske». Dette sitatet forteller meg at vi langt på vei har lykkes med vårt mål. Å finne budskap som stimulerer til refleksjon og ettertanke. Jeg tror ikke vi hadde oppnådd det om vi hadde brukt en moralsk pekefinger. Humor og ironi er vanskelig. De tilbakemeldingene vi har fått, viser at mange er støtt på vegne av andre. De er bekymret for andres følelser og reaksjoner. Jeg syns vi skal ta ansvar for egne følelser og ikke undervurdere andre. Det hender folk blir støtt av kirkens budskap eller måten det formidles på. Det skal møtes i samtalens og sjelesorgens rom. Høytiden påvirker oss alle. Sosiale medier er blitt utstillingsvindu for juleforberedelsene, og vi har fått god anledning til å måle vår vellykkethet eller tilkortkommenhet mot andres. Vi har forventninger til tradisjoner, samvær, god mat og presanger. Andre gruer seg fordi de frykter ensomhet, fordi de ikke kan innfri forventninger eller fordi de savner noen. Det ligger mye omsorg i ønsket om å forberede en perfekt jul. Men heldigvis er ikke det viktigste med jula avhengig av våre anstrengelser. Kirkens julebudskap er at Gud ble menneske. Født i en stall. Sårbar og avhengig av et vanlig foreldrepars omsorg og kjærlighet. Sånn er det å være menneske. Vi er sårbare og avhengige, av Guds nåde og av medmenneskers varme og hjelp. Jula minner oss om det. På godt og vondt minner den oss om det. Trude Evenshaug Kommunikasjonsdirektør i Den norske kirke « Tilbake |
 |
MENINGSMÅLING 
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
