Det er dessverre ikke helter. Enten har de vært heldige og fått igjen førheten, eller vært trygdemisbrukere som har kommet på bedre tanker. Et menneske som er 100 prosent ufør, er ikke i stand til å jobbe, selv om han aldri så gjerne vil. Det hjelper ikke om det er kjedelig, deprimerende og nedverdigende. Situasjonen er slik at det dessverre ikke finnes noe valg. Enten må en greie å holde ut med sin uførhet, smertene, nederlaget, de skjeve blikkene, mobbingen og mediehetsen, eller finne seg et tau og ei solid furu. Det er den faktiske situasjonen for en som virkelig er ufør.

For ikke lenge siden leste jeg om ei som skrøt av at hun kunne vært uføretrygdet, men valgte ikke å bli det. Det er i seg selv en umulighet. Jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig å velge bort uførheten min. Jeg har ikke møtt noen, verken på Sunnås Sykehus gjennom tre opphold, eller på Beitostølen Helsesportsenter, som ikke ville benyttet seg av muligheten, hvis den fantes.

Det går an å lære seg teknikker for å leve med sin uførhet. Det går an å lære seg mestringsteknikker som gjør at en greier de daglige gjøremål i eget tempo og mengde, slik at en fungerer forholdsvis normalt. Men for en ufør å velge bort uførheten, er som for en kreftpasient å velge bort kreften. Finns det en kreftpasient som ikke ville gjort det, hvis det var mulig?

Når skal media og alle de dynamiske, vellykkede og friske begynne å vise forståelse for dette? Når skal en slutte å legge stein til byrden?

Folk som forlater uføretrygden og begynner i full jobb fordi de ikke «gidder» å være trygdet lenger, er ikke helter. Ved å fremstille slikt som en heltedåd, kan en lett bli medskyldig i at andre, dypt ulykkelige, kjempende uføre medmennesker ikke bare mangler evnen til å delta i normalt, ordnet arbeidsliv, men også mister evnen til å leve med det.

JA, til bekjempelse av enhver form for trygdemisbruk. (Og det er det dessverre mye av).
NEI, til en direkte eller indirekte mistenkeliggjøring av alle trygdede!

Ragnar Otto Eriksen