Det er selvsagt ikke mulig å diskutere framtidige forhold mellom store og små sykehus og hvordan sykehusene skal utvikle seg, uten at vi samtidig tar inn over oss mulige konsekvenser av «fritt behandlingsvalg». Og det er betegnende at Bent Høie til tross for massiv motstand i høringsrundene, likevel prioriterer å igangsette denne reformen – mens hans egne løfter om mer penger til sykehusene og nedlegging av helseforetakene er satt på vent. 

Sykehus skal være fellesskapets eiendom
Vi har lang tradisjon for samspill med private, frivillige og ideelle innen helse i Norge. Jeg er for slikt samarbeid. Men jeg mener at det offentlige må ha ansvaret for prioritering, for å sikre at de som har størst behov, får dem godt ivaretatt, og for å sikre samfunnsoppgaver som forskning, utdanning og akuttberedskap. 
 
Vi trenger offentlige sykehus som tar ansvar for helheten, og som behandler de «dyreste» pasientene like selvfølgelig som de «billige». De tar også ansvar for å utdanne helsepersonell som vi trenger i framtida, de driver med forskning, og de utgjør viktige hjørnesteiner i vår felles velferd over hele landet.
 
Når regjeringspartiene nå åpner for et langt større innslag av kommersielle sykehusaktører enn vi har sett så langt i Norge – gjennom prestisjereformen «Fritt behandlingsvalg» - så stykker de samtidig opp helheten i sykehusene. Dermed utfordrer de selve fundamentet for sterke offentlig sykehus, nemlig det at den samlede organiseringen, fordelingen mellom aktørene og bruken av fagkompetanse skal ledes av og for fellesskapet. Det vil på sikt svekke sykehusene i Norge og tilbudet vi gir til norske pasienter.
 
«Fritt behandlingsvalg» er en privatiseringsreform
Regjeringens prestisjereform «Fritt behandlingsvalg» er i sin essens en privatiseringsreform – som tar Norge i gal retning. Den har potensial i seg for over tid å undergrave våre sterke offentlige sykehus.

For det første flytter reformen penger fra offentlige til private sykehus. Det gir et dårligere tilbud i de offentlige sykehusene. Vi mener vi får mest igjen for pengene ved å styrke de offentlige sykehusene, og supplere dem ved å inngå avtaler med ideelle og private ved behov.
 
Reformen vil i tillegg kunne medføre en uønsket overflytting av faglige ressurser og kompetanse fra offentlig helsesektor til private tilbydere. Men det blir ikke flere leger og sykepleiere av at de jobber ved private i stedet for offentlige sykehus. Vi må bruke ressursene våre smart – og samlet. De fleste sykehusansatte erfarer at sykehusbudsjettene er stramme nok som de er, om ikke kommersielle aktører også skulle få ubegrenset finansiering fra samme pott.
 
Reformen kan også føre til skjeve prioriteringer av offentlige ressurser ved at tilbudet økes mest for enkle lidelser som private aktører finner det mest lønnsomt å behandle. Distriktene – med færre private aktører - vil kunne få et dårligere tilbud. Dessuten vil reformen medføre behov for et betydelig nytt stort godkjennings-, kontroll, og stykkprisbyråkrati. Vi vil heller bruke pengene på behandling.
 
Og til sist kan den undergrave anbudsprosessene i sykehusene. Det er fortsatt så store uavklarte spørsmål knyttet til denne delen av reformen at det er vanskelig å overskue hvilke konsekvenser forslagene vil få. Men dersom de som taper anbud etterpå likevel kan levere behandlinger under ordningen med fritt behandlingsvalg, vil anbudsrundene bli mindre viktige for de private aktørene, og vi får mindre helse per krone.

I år skal vi bruke over 130 milliarder kroner på drift og aktivitet ved norske sykehus. Dette er våre penger, fellesskapets investering – en formidabel og nødvendig satsing. Desto viktigere er det at vi sikrer best mulig drift og best mulig styring av sykehusene.

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson
Torgeir Micaelsen