Dommen som nylig falt i Nes er en alvorlig tankevekker i denne sammenhengen. Retten dømmer en kar til fire måneder ubetinget fengsel for å ha skutt en ulv bare 25meter fra husdyrene hans og det er altså besluttet at skytteren IKKE kan påberope seg en nødvergerett i denne situasjonen. Tingretten i Nes legger vekt på at det fantes andre handlingsalternativer og de finner at det faktisk ikke forelå direkte angrep, samt at et vesentlig element var at det fantes et elektrisk gjerde mellom bufe og ulven.

Betyr det at ordlyden «direkte angrep» i loven er synonymt med «tennene i kjøttet»? Naturmangfoldloven § 17 fra rovdyrforliket 2011 er i så fall et kraft slag i løse luften etter min vurdering. Da er det heller ikke sikkert at loven er så anvendelig som tidligere signalisert fra lovgiver og de interesseorganisasjonene som har jobbet for denne endringen som kom gjennom rovviltforliket 2011.

Det reises også en del praktiske spørsmål rundt handlingsrommet i §17, nødvergeretten. Er man forpliktet til alltid å varsle før man handler og føler man seg trygg på at det bestandig vil være tid til å varsle? Hvor nært bufe eller hund må rovdyret være før det går under kategorien «direkte angrep» og er farten rovdyret holder avgjørende i denne sammenhengen?

Mener lovgiver at man må vente til rovdyret faktisk er fremme hos bufe eller hunden og har påført denne skade før man kan ta affære? Hvis så, hvordan kan man da gripe nødvergeretten til anvendelse? Skal man kaste seg inn i kampen med bare nevene eller tenker lovgiver at man da kan skyte med overhengende fare for skadeskyting og minst like stor fare for å treffe det dyret man forsøker verge.

Hvordan ser lovgiver for seg at man skal kunne utøve nødverge på bufe eller hund som har et rovdyr på seg? Med økokrim/aktoratets millimeterjustis og tolkning i denne saken, så er usikkerheten og konsekvensen ved bruk av nødvergeretten så stor at ingen vet hva utfallet kan være. Kan vi fortsatt forvente en millimeterjustis der nødvergeretten har vært benyttet i bufenæringen og under jakt? Aktiviteter som fra før av bærer preg av personlige situasjonsvurderinger og raske beslutninger?

Det er viktig at spørsmål rundt handlingsrommet i nødvergeretten er avklart. Hvis ikke må enhver som benytter seg av retten til å forsvare sine husdyr, under angrep av rovdyr regne med å bli tiltalt og etterforsket for grov overtredelse av naturmangfoldsloven.

Videre blir det foretatt rutinemessig inndragelse av våpen og dermed er også resten av jaktsesongen over. Til syvende og sist kan man altså sitte igjen med en ubetinget fengselsdom med alt det innebærer for familiens inntekt, kone og barn.

Jeg lurer da på om ikke nødvergeretten i loven, slik den anvendes og tolkes i dag, sett i lys av dommen i Nes, vil inneha en alt for stor risiko og konsekvens for dem den er til for? Kan man forvente seg at alle hulrom og eventualiteter skal belyses og dissekeres så snart man påberoper seg nødvergeretten? Det skal vel ikke være meningen at en rett man har, ikke skal kunne påberopes fordi konsekvensen er for stor?

Lovteksten i §17 må endres eller presiseres i forskrift om hvilket handlingsrom den har. Kanskje må begge deler gjøres. Dersom dette ikke gjøres er ikke rovviltforliket 2011 §17 verdt papiret det er skrevet på.

Roy Yven
Sekretær
Jegernes Interesseorganisasjon
www.jegernes.no