For oss som har levd noen år, blir slagordene at «alt skal være som det er», «det er bra nok» og «la oss fortsette som før», helt meningsløse.

For en som er oppvokst på et småbruk mellom Åmot og Bingen, uten TV, kjøleskap, fryser, bad eller innedo, hvor det ikke var telefon i hvert hus og transportmidlet var sykkel eller hest, har livet vært en fantastisk reise i utvikling.

Utviklingen har vært positiv, og det engang så trygge og kjente har veket plassen og blir ikke savnet, det er gode minner og bør forbli sådanne. Men dette er minner som bare lyser på den vei vi allerede har gått.

Fortid og historie skal ikke fungere som et skjold mot fremtiden. Utviklingen fortsetter, det går fortere og fortere og storparten av teknologien er ennå ikke funnet opp. Det som blir utrygt og vanskelig, er å befinne seg i fortiden.

Det er på tide å lansere en kommunereform. Det kan sies mye om prosessen, den kom tregt i gang, og først mot slutten, mot tidsfristen, begynte ting å skje. Det viser vel at det var nødvendig å sette en tidsfrist, for i det hele tatt å holde et visst moment i saken.

Det er ting vi kunne ønsket annerledes, endringen i kommuneøkonomien kunne kommet tidligere og det hadde vært hyggelig med litt lenger frist nå, et halvt år for eksempel, nå som det begynner å skje noe rundt i kommunene.

Det er hyggelig å høre alt det gode som sies om Øvre Eiker kommune. Etter over 20 år i posisjon lyder dette godt i en Høyrepolitikers ører. Men det er negative trekk ved det lokale folkestyre over det ganske land. Valgdeltagelsen er elendig, og det er vanskelig å rekruttere mennesker til politisk arbeid, både i parti og kommune.

Det må bety at de fleste ikke finner det meningsfylt å delta i politisk arbeid. I ekstremform ser vi dette i folkeavstemmingene om kommunereformen, verken her eller i ordinære kommunevalg vet vi hva flertallet mener. Da kan ikke vårt lokaldemokrati være den juvel det fremstilles som.

Øvre Eiker kan nok overleve noen år til alene, men økonomien blir vanskelig og vi vil ha problemer med å utvikle tjenestetilbudet. Utviklingsevnen begrenses allerede i dag av trang økonomi. Omlegging av inntektssystemet og nye tilskuddsordninger for nye og sammenslåtte kommuner vil forsterke dette. Hvordan skal kvalitet i tjenesten opprettholdes i trange økonomiske tider?

Det koster å ha tre komplette administrasjoner mellom Hokksund og Drammen. Her er det penger å spare. Et mål må være å ha en god og kostnadseffektiv administrasjon slik at midlene i størst mulig grad kan gå til utadrettet tjenesteproduksjon. Det er ingen tvil om at kvalitet i tjenesteproduksjon koster, og det er ingen tvil om at tjenester med god økonomi, kvalitet og fagmiljø tiltrekker seg kompetanse.

Større kommuner får større utviklingskraft. Utviklingen i Drammensregionen bør i størst mulig grad skje koordinert. Dette gjelder i svært stor grad areal- og transportplanlegging og næringsutvikling.

Interkommunale selskaper er et alternativ til kommunesammenslåing der kommuner er for små til å løse oppgavene alene. Systemet har åpenbare svakheter. Den politiske og økonomiske innflytelse i slike selskaper er liten. Små kommuner med dårlig økonomi kan skvises økonomisk, miste kontroll på kostnadssiden, og derigjennom stå i fare for å miste lokal råderett. Store kommuner trenger ikke interkommunale selskaper, det gir økt politisk styring og lavere kostnader.

Demokrati handler ikke om størrelse. Det er demokrati i våre store bykommuner i dag. Dagens inndeling kan gi god geografisk nærhet til politikere, men det betyr lite hvis politikeren ikke har innflytelse eller økonomiske muskler som kan utgjøre en forskjell.

I en stor kommune vil politikerne få mer makt, flere oppgaver og bli et mektig talerør inn mot regioner og stat. Det er bedre å ha kontakt med en politiker som har mulighet til å få gjort noe, enn med en maktesløs politiker i det geografiske nærmiljø. Det må imidlertid etableres gode ordninger for innbyggermedvirkning, hvor Øvre Eikers grendeutvalg kan være en modell.

Identitet er en følelse av tilhørighet som ikke forsvinner med endringer av kommunegrenser. Identiteten er knyttet til fødested, bosted, tettsted eller en grend - alt etter situasjonen. Vi mister ikke tilknytning til Vestfossen, Gamle-Hokksund eller Røren uansett hvilken kommune vi tilhører.

Kommunereformen handler ikke om å gi fra oss råderetten til egne ressurser, men på solidarisk vis å dele på fellesskapets goder. Kommunereformen handler om å samarbeide enda tettere med våre naboer og venner. Politikerne i omliggende kommuner er ikke ondsinnede mennesker som vil røve alt vi har av goder.

Kommunereformen raserer ikke lokalsamfunnene. Det handler om å gjøre kommunen som administrativ enhet sterkere, og derved bedre i stand til å møte fremtidens økte krav. Lokalsamfunnene vil bestå på akkurat samme måte som før, for det er innbyggerne og ikke byråkratene som definerer og utgjør lokalsamfunnet.

Det kan komme nye muligheter om vi ikke våger å gjøre radikale grep nå. Kommune-reformen vil rulle videre. Vi har mulighet til å være aktive fødselshjelpere til en større kommune som kan hevde seg mot Bærum, nye store Asker og Oslo, eller vi kan om noen år bli stående med lua i handa med spørsmål om noen vil leke med oss.

De mest naturlige samarbeidspartnerne ligger øst for oss, altså i retning Drammen. Det er i den retning vi har et felles bo- og arbeidsmarked, det er i den retning vi allerede har vokst sammen og det er i den retning vi kan få et bedre verktøy til å løse infrastrukturproblemer.

Mitt råd er altså at vi søker sammenslåing med Drammen, Svelvik, og forhåpentligvis Nedre Eiker, og etter hvert kanskje også Lier. Dette råd er mitt personlige, og vil ikke nødvendigvis være på linje med hva Øvre Eiker Høyre eller andre Høyrerepresentanter i kommunestyret kommer frem til. I Øvre Eiker Høyre er det ingen partipisk.

?
Hans Kristian Sveaas
kommunestyrerepresentant
Øvre Eiker Høyre