For cirka to uker siden sang koret vårt, Vestfossen Mannskor, på Sundhaugen, som en avslutning på en vårsesong nesten uten sang. Det ble gjort videoopptak der. En av sangerne avtalte med Kirsten å komme med opptaket, slik at Torbjørn kunne få se, og høre koret, og at vi også kunne få gitt en sommerhilsen til sangeren som vi har savna så lenge.

Helsa har skranta over lang tid, og i vår har jo heller ikke koret vært i aktivitet, før for ca. tre uker siden. Torbjørn fikk aldri se opptaket. Han døde natta før videoen skulle leveres. I stedet blir det en markering av et langt liv, som Torbjørn brukte mye av tida si sammen med koret.

Torbjørn ble medlem av Vestfossen Mannskor i desember 1993. Korets daværende medlemmer hørte fort at han hadde en varm, klar tenorstemme. Det ryktes også at han hadde tatt sangtimer, syngi ute før, ja, til og med hadde frimodighet til å synge solo.

Gode egenskaper som et hvilket som helst kor kan trenge, også vårt. Fra første stund en solid forsterkning for koret. Men det ble også fort merka at han var en beskjeden kar, så det trengtes litt overtalelse for å få han til å ta solistoppgaver. Men heldigvis sa han ja.

Det ble etter hvert mange solistoppgaver. På korstevner, i konserter, på Huset eller i kapellet, i Prøysen og Taube-forestillinger med Lars Klevstrand for fullsatt storsal på Fossesholm, eller de populære `Syng med oss`-arrangementene som kortet inviterte til. Noen absolutte høydepunkter Fritjof og Carmensita, i duett med Julia Agnes. For ikke å snakke om hans framføring av O, store Gud, eller Adams julsong i kapellet.

Solistoppgaver, ja, med først og fremst var han en forbilledlig korsanger, med naturlig plass blant første-tenorene. I mange år fra midt på nitten- nittitallet bidro også i VE-MA-KO – kvartetten, og han sang sammen med Rolf Aagaard og Bjarne Jelstad på gamlehjem eller sykehjem, alle som gode representanter for koret.

Torbjørn innordna seg dirigentens instruksjoner, men dirigentene kunne også oppleve også oppleve følgende: Torbjørn høyre pekefinger til værs, Dirigent, bare en liten ting, jeg vil foreslå at vi synger litt svakere der, jeg, og så øker på, eller: Dirigent, jeg forslår at bassane får klinge mer her jeg, og vi andre demper oss, de synger jo så fint. Oftest ble det slik.

Apropos pekefinger, her en episode som også vier Torbjørns lune humor. Per Gomperud dirigerte oss, og litt frustrert kom han til å nevne Djevelen, i det han pekte med høyrehanda opp mot vinduet. Torbjørns kommentar løste opp i situasjonen. Dirigent, om jeg får lov: Han du nevnte nå, han holder ikke til der oppe, men nede her, sa han og pekte mot golvet.

Torbjørn kom med forslag til sanger vi burde synge, han ga ros til styrets arbeid, eller saklige, gjennomtenkte forslag til andre løsninger enn styret foreslo. Ikke minst var dette viktig i korets vanskeligste perioder i begynnelsen av 2000-tallet.

Det fortelles at han var en god støtte for koret da. Ros var ikke noe Torbjørn sparte på, gjerne med en understrekning: Du synger flott! Eller nå synger 2. tenoreene bra. Etterfulgt av. Ja, det mener jeg. Vi andre tok det til oss, med en god følelse.

Torbjørn tok sangundervisning i flere runder, og bidro også med tips hvordan vi andre sangere kunne forbedre oss, hvilket vi satte stor pris på. Han sparte ikke på gode historier heller, gjerne om folk og hendelse fra hans kjære Røkeberg, Guds gave til verden.

Torbjørn tok også på seg diverse oppgaver som tillitsvalgt. Han var korets representant i Sang og musikkrådet i 7-8 år, han var i valgkomiteen i flere år, og fanebærer. Som en takk for dette, fikk han korets hederspris da koret feira 100 år i 2016.

Vi er veldig stolte over, og svært takknemlig for, at Torbjørn valgte å synge akkurat i vårt kor. Vi vil savne replikken hans, de mange gode ord, det varme gode smilet, det faste blikket.

En stor takk til familien også, som ga slipp på ham til øvelser, konserter og stevner. Minnet om Torbjørn vil leve lenge i koret vårt.

Vi lyser fred over Torbjørns minne.

Kjell Jakobsen
styreleder i Vestfossen mannskor