Her var representanter fra kommunen, Arbeiderpartiet og ikke minst flere fra Runa Havdals familie samlet til en kort, men for mange, en gripende markering. Det viser at selv etter ni år, er savnet og sorgen fortsatt stor.

Åse Klundelien la ned blomster ved minnesmerket i Skriverparken. Det samme gjorde Morten Lauvbu på vegne av Øvre Eiker kommune. Også familien til Rune Havdal la ned hver sin rose ved minnesmerket.

Jeg kan ikke puste
Åse Klundelien snakket om at det handler om å puste og trakk paralleller til ofrene for Hitlers konsertrasjonsleire og dagens koronaofre som må ha hjelp til å puste. Hun refererte også til NRKs serie om 22. juli der vi ble vitne til alle ofrene som ble kjørt ned i kjelleren mens sykehuspersonell kjempet for å redde livene på de som ble skadet.

Leder i Øvre Eiker Arbeiderparti, Lasse Haugen, tok for seg hvordan ord kan legge grunnlaget for de grufulle handlingene som fant sted både på Utøya og i regjeringskvartalet. Han hadde skrevet en lengre tekst i anledning dagen og den gjengir vi ordrett under her.

Etter minnemarkeringen med et 30-talls personer til stede, inviterte Nøstetangens Venner til kaffe ved Sorenskrivergaarden. De hadde åpnet dørene for anledningen.



Åse Klundelien leste et dikt om ikke å kunne puste og trakk paralleller til utryddelsen av jødene og korona-krisen vi står midt oppe i.


Lasse Haugens innlegg

Til dem, oss og det store vi

Når ord bereder grunnen for å kunne drepe, lemleste skade og ramme.

Når ordenes innhold og mening skaper en morder og medløpere i ånd.

Når mennesker i blant oss lar hatet få vokse.

Når demokratiets fremtidige voktere og utviklere blir skutt fordi de tror på fellesskap, mangfold og frihet.

Når plasseringen av en bombe skulle sørge for at terrorens vesen, frykt, vold og faenskap ville råde.


Da er det mulig. I Norge. At 77 mennesker mister livet.

Da er det mulig at tilfeldige forbipasserende i løpet av sekunder blir frarøvet dagen.

Da er det mulig at en terrorist målrettet sikter seg inn, trekker av og dreper.

Da er det mulig at du som trodde på fellesskap frihet og likeverd ble henrettet på kloss hold.


Du som skulle bli lokallagsleder. Du som skulle sitte i kommunestyret.

Du som hadde en ordfører, statsråd eller kanskje til og med en statsminister i magen.

Du som allerede satt i statsadministrasjon og som var med på å styre.

Du som var ute og gikk. På vei til noe. Fra noe.

Du som passet på ungdommen på Utøya.

Død. Hardt skadet. Traumatisert.

Mange mistet mye den 22. juli. En mamma. Pappa. Bror. Søster. Fetter. Kusine. Tante. Onkel. Besteforeldre. Og gode venner. Sto igjen.

De ble frarøvet noe nært. Et liv som hadde vært del av små og store fellesskap.

Liv som hadde framtiden i syne.


Vi minnes i dag de drepte, glad for dem som overlevde og videresender tanker til dem, oss og det store vi om at ord med giftig innhold ikke skal få stå uimotsagt.

At tanker som har som hensikt å bedømme mennesker ut fra farge på huden ikke skal få fotfeste.

At gjerninger som på bakgrunn av ord, og med hensikt å skade, drepe og terrorisere, ikke skal få utløp.

Vi minnes i dag mennesker. Som deg. Meg. Dem. Oss og det store vi. Forskjellen er at mange av ofrene etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya døde som følge av noe kalkulert og tilsiktet. Vi minnes de som ble drept ved å ikke la det tilsiktede få fotfeste hos vanlige mennesker.

For det er jo det vi alle fødes som.
Vanlige mennesker.

For å hedre minnet etter de som ble rammet må vi i fortsettelsen jobbe mot og identifisere det uvanlige.

Det som utvikler seg til hat.
Hat i sin ytterste form betyr død. Terror.

Det kommer en ny dag. En ny mulighet til å gripe den. Til å omfavne det gode ved livet. Ved fellesskapet. Samholdet.

Ungdommen på Utøya sto klar til å leve etter ordene frihet, likhet og solidaritet. Vi kan ta med oss disse ordene i hverdagen. For kraften i hvert ord tilkjennegir styrken ved demokratiet vi kjenner i Norge.

En styrke som vil og skal overvinne hat!

Lasse Haugen



Det var vel 30 personer som hadde møtt opp til dagens minnemarkering - ni år etter massakren på Utøya og i regjeringskvartalet.



Familiemedlemmer til vekter Rune Havdal - en av de første som ble skutt på Utøya denne dagen for ni år siden sammen med Trond Berntsen, legger her ned roser ved minnestedet.