NHOs årskonferanse i januar har fått tittelen «Made in Norway – på jobb for en grønn fremtid». Omstillingen til en mindre oljeavhengig og mer klimavennlig økonomi er en stor utfordring for hele det norske samfunnet. Det krever innsats og kløkt fra både næringsliv og myndigheter.

Norges kanskje største konkurransefortrinn i det grønne skiftet, er at kraftproduksjonen vår allerede er utslippsfri. Mens resten av Europa må bruke milliarder på å avkarbonisere kraftsektoren sin, har vi vært fornybare fra dag én. Med ren energi fra 1.500 vannkraftverk over hele landet, kan vi konsentrere oss om å kutte utslipp i andre sektorer – som transport, industri og bygg. Vi produserer allerede mer strøm enn vi bruker i Norge. Men i årene fremover vil vi trenge mer, både som følge av befolkningsvekst og for å nå målene om 40 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030.

Norsk prosessindustris største fortrinn er at den er svært energieffektiv og benytter ren fornybar vannkraft som energikilde. Dette gjør den verdensledende innen klima og miljø. Norsk Industris veikart for prosessindustrien for økt verdiskaping med nullutslipp i 2050, har som et avgjørende premiss at industrien har tilgang på kraft til konkurransedyktige betingelser. Dette er bærebjelken for videre klimavennlig vekst i prosessindustrien.

Statistisk sentralbyrå la nylig frem tall som viser historisk investeringsvekst i kraftnæringen. I 2015 ble det investert over 23 milliarder kroner, i år kan fasiten bli over 31 milliarder. Dykker vi ned i tallene, ser vi imidlertid at det er i kraftnettet de store investeringene kommer, mens satsingen på fornybar kraftproduksjon flater ut. Dette til tross for at norske myndigheter har estimert at det er behov for 50 milliarder kroner bare til rehabilitering av eksisterende vannkraftverk.

Hvorfor kommer ikke investeringene? Det er lett å peke på kraftprisene, som tyder på at markedet er mettet de nærmeste årene. Men en rekke analyser viser at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer går tapt grunnet høyt skattetrykk. Faktisk er det ingen næringer i Norge som beskattes hardere enn den fornybare vannkraften. Regjeringen har det siste året lagt frem både en «grønn» skattereform og rapport fra ekspertutvalget for grønn konkurransekraft. Men tiltak for å fremme vannkraftinvesteringer nevnes knapt noen av stedene.

Hvorfor er det blitt slik?
Kanskje fordi vannkraften oppfattes som en evigvarende ressurs, mens vi glemmer at kraftverkene ikke er det? Kanskje fordi kraftselskapene i mange år hadde stor kontantstrøm, lave investeringer og høye utbytter? Eller kanskje fordi noen tror at sol- og vindkraft, batterier og ny teknologi raskt vil erstatte behovet for magasiner og vannturbiner?

Det er lett å glemme at vannkraften står for 96 prosent av kraftproduksjonen i Norge. At den er vår rimeligste kilde til fornybar energi, og den eneste som kan skrus opp og ned etter behov. Det er ikke mange som vet at næringen står for en samlet årlig verdiskaping på rundt 70 milliarder kroner. I tillegg kommer alle bedriftene som bruker kraft i produksjonen sin.

I år åpnes første byggetrinn i Vennesla av det som skal bli verdens største datalagringssenter drevet på fornybar energi. Slike anlegg bruker bortimot like mye kraft som tradisjonelle smelteverk. Samtidig er Hydro i gang med å bygge en pilot for verdens mest klimavennlige produksjon av aluminium på Karmøy.

Transportsektoren står for de største utslippene av klimagasser utenfor kvotepliktig sektor i Norge. En kartlegging Energi Norge har foretatt, viser at over 100 norske selskaper jobber helt eller delvis med løsninger for miljøvennlig transport – både til lands og til vanns. Kombinasjonen av maritim kompetanse, ny teknologi og ren kraft kan bli en ny vekstnæring i Norge.

Tilgang på fornybar energi er en forutsetning for utvikling av nye grønne arbeidsplasser. Vi har et stort potensial for å utnytte mer av våre naturgitte kraftressurser i Norge. Men da må vi begynne å behandle kraftnæringen som en egen industri med selvstendige behov for vekst og utvikling. Det krever skattevilkår, kapitaltilgang og markedsadgang som gir vekst og investeringer. Først da kan næringen for alvor bidra til at «Made in Norway» blir noe å leve av også etter at oljealderen har passert toppen.

Oluf Ulseth, adm. dir., Energi Norge
Stein Lier-Hansen, adm. dir., Norsk Industri