I dag lagrer teleoperatørene informasjon om dine og mine telefonsamtaler for å kunne fakturere oss ut i fra faktisk bruk. I fremtiden vil det bli fakturert ut i fra tilgang. Det betyr at teleoperatørene ikke lenger vil lagre trafikkdata. Regjeringens forslag innebærer at teleoperatørene vil få en plikt til å lagre trafikkdata til tross for omlegging av faktureringsrutiner. Jeg har ikke oppfattet at motstanderne av lagring av trafikkdata, bestrider disse fakta.

For at politiet skal få tilgang til historiske trafikkdata, er dagens system at politiet må anmode en tredjepart (post- og teletilsynet) om fritak fra taushetsplikt for teletilbyder. I en slik anmodning må politiet derfor (1) anføre hvilket telefonnummer det bes om fritak for, (2) knytte telefonnummeret til en person og (3) sannsynliggjøre at personen mistenkes for et konkret straffbart forhold. Først da vil man få tilgang til historiske trafikkdata fra teletilbyder. Regjeringens forslag innebærer at denne kontrollfunksjonen, skal legges til domstolene (på linje med andre straffeprosessuelle tvangsmidler).

Motstanderne av fremtidig lagring av trafikkdata, forfekter en rekke synspunkter som jeg ønsker å kommentere. For det første skapes et inntrykk av at dette representerer noe nytt og skremmende. Det er ikke riktig; vi har allerede historiske trafikkdata uten at noen hittil har besværet seg over det (bortsett fra de kriminelle da). Videre hevdes det at kriminaliteten i andre europeiske land ikke er redusert og at oppklaringsprosenten heller ikke har økt, etter innføringen av lagringsplikten. Det illustrerer med all tydelighet mangel på kunnskap fordi også andre europeiske land har hatt tilgang til trafikkdata før implementering av direktivet.

Enkelte hevder også at politiet får tilgang til «dine samtaler og tekstmeldinger». Det er langt i fra riktig. Historiske trafikkdata forteller oss hvilket telefonnummer som brukes og hvilken basestasjon samtalen rutes til, men sier ingenting om innholdet i samtalen. Endelig anføres undertiden at politiet kan få trafikkdata på en konkret telefon uten vedkommende er mistenkt for noe, men kun var i nærheten av et åsted. I svært alvorlige straffesaker innhenter politiet enkelte ganger det som kalles basestasjonssøk. Kort fortalt innebærer det at man får fritak for taushetsplikten til teletilbyder på en basestasjon som dekker et åsted i et begrenset tidsrom.

Denne informasjonen vil gi et slags øyeblikksbilde over alle telefoner som hadde trafikk til aktuell basestasjon. Deretter må politiet arbeide videre for å finne telefonen til den aktuelle gjerningspersonen. Dette er et møysommelig og komplisert arbeid som krever store etterforskningsressurser. Denne type basestasjonssøk har politiet med suksess benyttet i enkelte drapssaker og andre meget alvorlige saker. Hittil har jeg ikke registrert at noen har ønsket å ta denne muligheten fra politiet.

Denne korte gjennomgangen av de vanligste argumentene mot lagringsplikten, viser det som er politiets poeng: Dette er ikke noe nytt, tvert i mot er det spørsmål om å ta fra oss noe vi allerede har.

Grenseløs er et samarbeid mellom politidistriktene Telemark, Vestfold, Søndre Buskerud og Asker og Bærum. Vårt mandat er å bekjempe mobile vinningskriminelle som reiser over store geografiske avstander i løpet av kort tid. Det siste året har vi pågrepet nær 300 mobile kriminelle som har stått for et stort antall butikktyverier, lommetyverier og ikke minst boliginnbrudd. Vårt klart viktigste våpen i kampen mot disse omreisende bandene, er historiske trafikkdata. Uten historiske trafikkdata ville antall pågrepne vært langt lavere. At politiet fortsatt skal ha tilgang til historiske trafikkdata, bør derfor være et vesentlig moment for alle som er opptatt av tryggheten og rettssikkerheten til borgerne.

Kjell Johan Abrahamsen, leder Grenseløs