«Ja, vel, se det?» er ei setning du støtt og stadig kan høre på gata i Kristiansand. Hadde Google Translate hatt en dialektfunksjon, ville den oversatt det til: «Går det bra?».

Sørlendinger, som alle andre, hilser hverandre med den type spørsmål. Forventningene til et ærlig svar er lave, og spørsmålet er lite nyttig for de som virkelig har noe å fortelle – de som har et annet svar enn «Jo, da, det går greit!»

Å føle seg sett er viktig for vår alles psykiske helse. Det å spørre andre om livet deres, kan gi dem en følelse av å bli sett og hørt. Spørsmål som «går det bra?» eller «har du hatt en fin ferie?» har vi fått inn med den kulturelle morsmelka, og de stilles på autopilot.

De fungerer fint for mange, er kjedelig for enkelte, og ubrukelig for de som sliter. Et eksempel er de som ble utsatt for vold eller overgrep i barndommen. Hvordan kan vi så spørre på en måte som både gir mer interessante samtaler, åpner for ærlige svar, og gir dem som bærer på vonde hemmeligheter en mulighet til å fortelle?

Det mest åpenbare er å bytte ut «går det bra?» med «hvordan går det?» Og kanskje til og med legge til et «egentlig» – om situasjonen tillater det. Kanskje kan «har du hatt en fin ferie?» byttes ut med «hva er ditt beste og verste ferieminne?».

Mulighetene er mange, men målet må være å stille spørsmål som reflekterer at du bryr deg om den andres liv – og at den opplever seg sett. Så holder det kanskje ikke å stille det riktige spørsmålet. Vår andre jobb er å oppgradere oss selv til human 2.0 – og virkelig være interessert i det svaret som kommer.

Noen sier vi ikke skal grave i andres private blomsterbed, og hvert fall ikke i komposten. Men dette handler ikke om å grave. Det handler om å bruke spørsmål som en døråpner for at mennesker skal føle seg sett.

Vi er mange som lengter etter spørsmål om hvordan vi egentlig har det. Kanskje kan vi alle bruke Verdensdagen for psykisk helse til å bry oss enda mer om hverandre – til å spørre litt mer.

Harald Dean
Pedagog og foredragsholder
Stine Sofies Stiftelse