Jeg hører ofte at vi har det godt her i Norge. Jeg er enig i det, men vi skal likevel ikke glemme hverdagsutfordringene og den ofte skjulte nøden. Det er i hverdagen testen tas på de politiske løsningene. Det er der sannhetens øyeblikk oppstår.

Jeg er opptatt av hverdagens likestilingsspørsmål. Hvordan sikrer vi at kvinner får samme lønn for samme arbeid? Hvordan sikrer vi at det blir like naturlig at menn får yte omsorg for sine barn både i et samliv, og etter et samliv? Hvordan sikrer vi kvinner og barn retten til et liv uten vold og overgrep? Hvordan sikrer vi at trygghet og frihet blir begreper vi alle kan si at vi opplever i vår hverdag? Hvordan sikre at krig og konflikter ikke rammer sivilbefolkningen og at kvinner og barn ikke blir ofre for voldtekter som en del av våpenbruken? Dette er de viktige likestillingsspørsmålene i vår tid.

Da jeg ble født hadde min mor tre måneders foreldrepermisjon. Min far hadde ingenting. Barnehagene var ikke utbygd og min mors mulighet var å jobbe akkord for Ajungilak i kjelleren hjemme gjennom mine seks første leveår. Betalingen per lakenpose ga noen viktige kroner til familieøkonomien.

I denne regjeringsperioden har vi hatt en storstilt barnehageutbygging etter mer enn 35 år med prat og spede forsøk. Endelig har vi nådd et mål som mange har jobbet lenge for. Dette er et godt eksempel på at kvinnekamp og god familiepolitikk går hånd i hånd. Barnehager er også viktig i en god næringspolitikk, der vår framtid avhenger av tilgangen på arbeidskraft. Finanskrisen vil om noen år gå over. Det gjør derimot ikke behovet for arbeidskraft. Likestilling i arbeidslivet, et konkurransedyktig næringsliv og gode pedagogiske tilbud gjennom barnehagene, er derfor tre sider av samme sak.

Så; trenger vi å markere 8. mars? Jeg mener ja. Ikke fordi kvinner skal sko seg på menns bekostning, men fordi et likestilt Norge er avgjørende for vår felles fremtid og hverdagen til oss alle. God feiring!

Laila Gustavsen
Stortingskandidat Arbeiderpartiet.